Hvis den hadde kommet for to år siden, ville Luke Scotts regidebut «Morgan» sannsynligvis blitt bedre mottatt. Regissøren ville fortsatt havnet i skyggen av faren, Ridley Scott, med en sci-fi-thriller mulig å se som en historie et sted mellom vår tid og farens mest ikoniske film, «Blade Runner»(1982). Et av de største problemene med «Morgan» er at Alex Garlands «Ex Machina» fra i fjor er en minst to hakk bedre film med ganske lik ramme og setting.
Den britiske sci-fi-thrilleren spilte utsøkt på psykologi, design og toppskuespillere, med spektakulær norsk natur som ramme for framtidsfabelen rundt kunstig intelligens. Også «Morgan» utspiller seg med analog, storslått natur som ramme for det avstengte forskningsområdet hvor et storkonsern er villig til å gå over lik for å dyrke fram et supermenneske.
Kate Mara fra «House of Cards» kler rollen som kjølig risikoanalytiker, som nesten virker mer maskinmessig og androgyn enn den kvinnelige humanoiden Morgan (Anya Taylor-Joy) hun skal vurdere framtiden til. Hun er utsendt for å vurdere hybridmenneske-prosjektet, etter at den framdyrkede superkvinnen Morgan har vist voldelige tendenser. Filmen lykkes et stykke på vei å skildre båndene som har utviklet seg mellom Morgan og menneskene som har dyrket henne fram, men filmen begynner ganske tidlig å ofre raffinement og ambivalens til fordel for ganske primitiv vold og action.
Som «Ex Machina» utforsker «Morgan» kunstig intelligens i mektig natursetting. Et solid ensemble med eminente skuespillere spiller forskerne som har dyrket fram skapningen. Mens «Ex Machina» spiller godt på raffinement, teknologi og psykologi, lesser «Morgan» på med stadig mer slåssing og vold, mens de intelligente grepene framstår som, ja, litt kunstige.