Alle lykkelige familier ligner hverandre. Hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin egen måte, skrev Tolstoj – og i denne boka møter vi én av dem. Som likevel delvis er til å kjenne igjen?

Vi møter far, mor, de fire søsknene Bergljot, Bård, Åsa, Astrid – med eldstedatter Bergljot som fortellerstemme. Boktittelen er en lek, den henspiller ikke på den evige diskusjon om hva som er viktigst av arv og miljø – men hvordan et arveoppgjør kan forpeste miljøet i en familie. Eller snarere, hvordan et arveopprør kan tvinge latente problemer opp i dagen.

Den lekende tittelen står strengt tatt dårlig til innholdet, for det er beinhardt. Dette har garantert ikke vært noen lek, noen fest å skrive.

Utgangspunktet er et klassisk arveoppgjør: To hytter på Hvaler, som foreldrene bestemmer skal overdras til de to yngste søsknene, de som har vært der mest, som har vist mest interesse, gjort mest praktisk, vist mest omsorg for foreldrene. Overdragelsessummen er basert på en kunstig lav takst. Følelser kommer i sving hos de to andre. De som er mest innenfor, de som allerede har fått mest, får enda mer.

Og så ligger det jo noe under. Det er en grunn til at Bård har hatt minimal kontakt med foreldrene, og ikke minst en grunn til at Bergljot tok et generalopprør for tiår siden og knapt har sett dem siden.

Latente konflikter ulmer, og når faren blir syk og dør, kommer de til overflaten. Bergljot ble advart av sin terapeut om at den som varsler om overgrep i en familie, gjerne mister sin familie. Og det var det hun gjorde den gangen.

Vigdis Hjorth skriver om konfliktene som rulles opp på et tilforlatelig, hverdagslig språk, men det dirrer mellom linjene. Det ligger en energi, et spenningsnivå, i fortellingen som bare er der når noe virkelig står på spill.

Så får det være at det traskes mye rundt grøten, her er en gradvis innsirkling, med stadige tilbaketrekninger, gjentagelser, avstikkere til filosofien og filmen «Festen», og generell nøling. Omtrent som det er i virkeligheten. «Arv og miljø» fremstår som en roman som måtte skrives, og som måtte skrives på måten den er skrevet på.

«Arv og miljø» er dels et anklageskrift fra en overgrepsutsatt som ikke er blitt tatt på alvor, som er blitt så vant til å ta hensyn til alle andre, til å vente til å ta opp sine spørsmål til det passer bedre, til å høre at vi er alle ofre i denne historien, til en som er henvist til å gå til sin venninne Klara for å få den nødvendige backingen, til å høre at strengt tatt er det bare ett offer her.

Dels er romanen et forsøk på å sette seg inn i flere av medlemmene i den skadeskutte familien, til å skjønne hvordan det er å vokse opp i skyggen av en som en føler får all oppmerksomhet, det å måtte velge side når det er ord mot ord mellom to personer av ens eget kjøtt og blod, det å prøve å gjøre tilværelsen mest mulig normal for den neste generasjonen. Hvordan alle feiler, men hver feiler på sin egen måte.

«Arv og miljø» beskriver også mekanismene som gjør at problemene ikke slutter når problemenes opphav forsvinner. De blir bare større.