Bruce Springsteen har vært en gudbenådet låtskriver. Vi visste ikke før nå at han også er en strålende forfatter.

Det første som slår meg når jeg går løs på den over 500 sider lange «Born To Run», er at den er usedvanlig godt skrevet. Boka er lagt opp kronologisk, og forfatteren er tett på sitt eget liv helt fra starten, helt fra han er liten gutt.

Selvbiografien bir ledsaget av et nytt album som er satt sammen slik at det passer med kapitlene i boka.

Han skildrer luktene, omgivelsene og menneskene i og rundt sine besteforeldres hus, der han bodde sine første år, som om han skrev en roman og kunne bruke fantasien til å krydre setningene med.

Den lille byen Freehold i New Jersey vokser fram i tydelige bilder i leserens bevissthet. Vi ser for oss bestefaren der han sitter og reparerer kasserte radioer, vi forstår bestemoren som klamrer seg til sin sønnesønn med altfor nærgående kjærlighet fordi hun mistet en datter som døde i en trafikkulykke da hun var fem år gammel.

Springsteen selv forstår godt at disse første årene ikke var godt for ham; han kunne gjøre akkurat som han ville og ble en bortskjemt unge. Men friheten førte også til noe godt; den styrte ham i retning rocken. Den er nesten som bestemors hus, et sted der man selv bestemmer, der man er konge, i hvert fall hvis man lykkes så til de grader som verdens kanskje største artist i dag har gjort.

Springsteen skriver aller best når han er aller mest personlig, og det er han ofte i denne boka. Han forteller åpenhjertig om oppturer og nedturer. Han nærmer seg nesten Karl Ove Knausgårds åpenhet når han forteller om episoder, tanker og impulser som han ikke har noen grunn til å være stolt av.

Han tegner ikke noe glansbilde av seg selv, men forteller en troverdig historie om en ung mann med en brennende livsappetitt, et desperat ønske om å komme seg bort fra den lille drittbyen. Som det heter i sangen som har gitt boka navn: «It’s a death trap, it’s a suicide rap, we gotta get out while we’re young».

Elvis Presley var katalysatoren, fenomenet som fikk lille Bruce til å se en fluktvei allerede i svært ung alder. Fra det øyeblikk han så Elvis på TV, skjønte Bruce at rocken var redningen. Han skildrer øyeblikket med en intensitet som nærmer seg stor litteratur, og han setter det i en større sammenheng.

Det var ikke bare lille Bruce som fikk sjokk; Elvis rystet nasjonen og banet veien for opprør av mange slag. Flere steder i selvbiografien belyser Springsteen amerikansk samfunnsutvikling gjennom å fortelle om egne erfaringer, og han gjør det på en elegant og gjennomtenkt måte.

«Born To Run» er også en kjærlighetserklæring til moren, men det er som ventet faren, Douglas, som får størst plass. Det problematiske forholdet til den fjerne faren har vært en drivkraft gjennom hele karrieren og tema i mange av hans beste sanger.

Springsteens karriere er et langt rop etter pappa, skrev vi i Ukeadressa før hans besøk i Granåsen i sommer.

Her får vi hele historien, vi får vite om farens slitsomme liv, om hans psykiske lidelser og om hans kraftige alkoholforbruk; noe som medvirket til at Springsteen selv ikke smakte alkohol før han var 22 år gammel. I motsetning til de fleste andre rockere i sin generasjon, har han holdt seg helt unna narkotika.

Springsteen viser hvordan han gradvis fikk større forståelse for farens vanskelige personlighet og hvordan de mot slutten av farens liv nærmet seg en slags forsoning. Han forteller også reflektert om sine egne depresjoner, som er blitt verre med årene, og om sine tretti år i terapi. Det er åpent, nakent og nærgående skrevet.

LES OGSÅ: Konserten i Granåsen fikk terningkast seks i Adresseavisen.

Enkelte steder nærmer han seg det pompøse, andre ganger blir han etter min smak for detaljert i sin gjennomgang av sin egen karriere – men han kaster også et nytt og fascinerende lys over mange av sangene sine.

Boka kunne nok vært strammere komponert og mer kompakt, men på den annen side vil mange ihuga fans fryde seg over alle detaljene og alle tankene han deler med dem. Først og fremst er «Born To Run» en strålende, reflektert og godt skrevet selvbiografi, skrevet av en mann som vil dele livet sitt, ikke minst de lite glamorøse sidene ved det, med oss.

Bokas største bragd er at vi kjenner oss igjen, selv om vi har levd helt andre liv. Når man forteller helt ærlig om seg selv, forteller man ofte noe allmenngyldig.