Onsdag denne uka avviste Borgarting lagmannsrett å behandle spørsmålet om Edward Snowden kan komme til Norge uten fare for å bli utvist til USA i forbindelse med utdeling av Ossietzky-prisen som deles ut 18. november. Sånn sett er Oliver Stones film om Edward Snowden godt timet. «Snowden» skildrer den tidligere CIA- og National Security Agency-medarbeideren fra 2004 og fram til han i juni 2013 lekket tusenvis av hemmelige dokumenter om USAs ulovlige overvåkning av egne og andre lands innbyggere, til utvalgte medier.
Les også anmeldelsen av den Oscar-vinnende dokumentaren om Snowden
Som filmskaper er Oliver Stone kjent for å bruke storslegge på amerikansk politikk, enten det har vært snakk om Vietnamkrigen, drapet på John F. Kennedy eller finanskrise. «Snowden» er sånn sett fortalt på overraskende tradisjonelt vis. Filmen tegner et heltemodig bilde av Edward Snowden som varsler og hans motiv for å lekke hemmelige dokumenter til offentligheten.
Likevel er filmen fortalt med langt mindre patos enn for eksempel «Kongens Nei». Tvert imot er «Snowden» relativt sett ganske lavmælt i retorikk og fortellergrep til Stone å være, slik hans film «W.»(2008) om George W. Bush også var det. Hovedpersoner og tematikk i de to filmene kunne knapt vært mer forskjellige, men måten filmene er fortalt på har noen fellestrekk som tyder på at Stone har mildnet med åra.
Joseph Gordon-Levitt er et litt overraskende valg som Edward Snowden i hovedrollen. Overraskende fordi han ikke er spesielt lik Snowden. Likevel gjør han en bemerkelsesverdig rolleprestasjon, hvor mye av identiteten og karakteren ligger i stemmebruken. Gordon-Levitt og Stone skildrer Snowden som en konservativ republikaner av et datageni, som får voksende samvittighetskvaler etter som han ser hvordan USA bruker overvåkning av digital kommunikasjon, ikke bare i kampen mot terror, men for å sikre sosial og økonomisk makt.
Tredje verdenskrig pågår allerede, på internett, hevder Snowden og filmen. Rhys Ifans i rollen som CIA-sjefen som rekrutterte Snowden, sier at folk flest er mer opptatt av trygghet enn av frihet. Som en blanding av politisk thriller og karakterportrett av en varsler, argumenterer «Snowden» for at Snowden er en varsler, på vegne av vanlige folks frihet fra overvåkning.
Selv om den er ujevn, er «Snowden» severdig og den mest interessante filmen fra Oliver Stone på lenge. En ganske velgjort spillefilm-kompanjong til Laura Poitras enda bedre Oscar-vinnende dokumentar «Citizenfour» fra i fjor. Filmen tar noen dramatiske friheter underveis. Den spiller også på dokumentasjon fra amerikansk tv, før den mot slutten med dristig og interessant grep lar spillefilmen gli over i dokumentar før og under rulletekstene.
For en drøy uke siden konkluderte Representantens hus i USA i en rapport at Snowden har stjålet forsvarshemmeligheter og ikke bør benådes.Mens amerikanske myndigheter fortsatt mener Edward Snowden har forrådt sitt land og sine kolleger, er «Snowden» et solid argument for at hans motiv og handlinger kans sees som prisverdige også.
