Ganske pent drama om en velstående sopran i 20-tallets Paris som tror hun kan synge, fordi ingen har hatt hjerte til å fortelle henne at hun synger skjærende falskt. «Basert på en sann historie» heter det i starten. Amerikanske Florence Foster Jenkins (1868–1944) har vært en slags modell for tittelfiguren. Samme falsksanger får en mer reinhekla biopic med Meryl Streep i hovedrollen i «Florence Foster Jenkins» om en måneds tid.
Les også anmeldelsen «Hvor fransk kan det bli?»
Mens Stephen Frears film direkte gjør bruk av den beryktede historien om den rike kvinnen som trodde hun kunne bli en stor operasanger, spiller «Marguirite» interessant og ganske godt på settingen historien serveres i her. Lagt til 1920 og et års tid framover, i og utenfor Paris, kobles den velstående sangfuglen uten selvinnsikt med anarkister og dadaister som bruker henne til å fremme sin egen sak, for å ryste det franske borgerskapet.
Som satire blir filmen i kaldeste laget. Samtidig presenteres hovedpersonen med en varme og inderlighet som gjør at filmen blir best og mest interessant som maskespill, hvor det framstår som hensynsløst å fortelle den håpløse sangeren sannheten, men enda mer hensynsløst ikke å ikke fortelle at hun gjør seg til latter på scenen.
Det er ikke sikkert den britiske filmen er bedre. Catherine Frot er noe av det beste ved «Marguerite». Hun forsvarer godt kvinnen som lenge er lykkelig uvitende om at publikum på hennes opptredener i sosieteten ler og vemmes bak hennes rygg. Med norske øyne er det lett å få assosiasjoner til Olga Marie Mikalsen. Det er en viss sårhet over Xavier Giannolis film som gjør den ganske severdig, med en viss varme for hovedpersonen, til tross for den hånlige latteren. Borgerskapets diskrete sjarmløshet gjennomsyrer en styggpen film, mer solid enn helt god.