Den italienske dokumentaren «Havet Brenner» fikk Gullbjørnen under Filmfestivalen i Berlin. Underveis kan man gripe seg i å lure på om det var aktualiteten og tema, nemlig flyktningkrisen, som gjorde at den fikk en av verdens gjeveste filmpriser. Det er nemlig en overraskende hverdagslig skildring fra ei øy i Middelhavet som er saken.
Etter å ha sett hele filmen, er det lett å støtte juryens valg. «Havet Brenner» er en film som får sin stillferdige glød nettopp gjennom hvordan den skiller seg fra nyhetsreportasjer om flyktningkatastrofen. Det er vel så mye en skildring av «oss» som av «dem», i dette tilfellet fiskerne, legen og barna på den italienske øya Lampedusa, som ligger nærmere Tunisia enn Sicilia, og har blitt overstrømmet av levende, skadede og døde båtflyktninger de siste åra.
Gianfranco Rosi har valgt å skildre tragedien som utspiller seg mot et portrett av livet på øya gjennom et knippe fastboende som i varierende grad er direkte involvert i katastrofen. Filmens egentlige hovedperson er 12-årige Samuele som skyter med sprettert med kompisen, sliter med synet på det ene øyet og lurer på hvordan han skal bli like sjøsterk som resten av mennene i familien.
Vi møter lokalradioprateren som gjerne spiller den gamle slageren «Havet Brenner» som har røtter tilbake til 2. verdenskrig. Øyas lege er den som blir filmens viktigste forbindelsesledd til flyktningene, gjennom hans arbeid med å kartlegge døde og pleie overlevende etter strabasiøs ferd på overfylte båter.
Det spørs om det noen gang har vært laget en katastrofedokumentar som har vært så lavmælt i tone, stil og perspektiv som «Havet Brenner». Noen vil sikkert finne filmen langsom, men på samme måte som utkantsamfunnet og menneskene der skildres med ro og verdighet, blir det en slags ro og verdighet over hvordan filmen skildrer det vonde og vanskelige som utspiller seg foran kamera når flyktningbåtene møter redningsmannskap.
Bortsett fra forklaring av hvor Lampedusa ligger og noen setninger om situasjonen før filmen starter, er «Havet Brenner» en dokumentarfilm hvor bilder og situasjoner taler for seg selv. Uten kommentarspor eller en fortelling i vanlig forstand, blir filmen et desto mer særpreget motstykke til de andre bildene og fortellingene om flyktningstrømmen på liv og død til Europa. «Havet Brenner» er både prisverdig og severdig, med anstendighet snarere enn fråtsing i nød som motor.