En troverdig og svært sterk historie om livet i Trøndelag på 1930-tallet, fra en av regionens ypperste forfattere.

Torvald Sund er blant de mest folkekjære forfatterne i Trøndelag, som barnebokforfatter (spesielt med de hysterisk morsomme historiene om Onkel Oskar, som også er filmatisert), og for en rekke gode teater- og speloppsetninger.

Mindre kjent er hans romaner for voksne. Men han har en solid produksjon bak seg, med et høydepunkt i forgjengeren, selvbiografiske «Sildbøtta», som tok utgangspunkt i da han flyttet fra trygge forhold i Råkvåg for å gå på gymnas i Trondheim, og havnet midt oppi 60-tallets ungdomsopprør.

«Sildbøtta» var en morsom bok. En klar styrke, men også en svakhet, Sunds talent for humoristiske elementer og velfungerende plott ga historien et visst revypreg.

«Bøt nota, fang livet» er annerledes. Her formidles rystende, beksvart alvor. Boka er en konkret fortsettelse av «Seglet og dansen» fra 1999, men kan fint leses frittstående. Starten har trekk av både Olav Duuns fiksjonsverden og Knut Hamsuns personlige livshistorie, men fort blir Sunds univers hans distinkt eget.

Handlingen foregår i Råkvåg, Ørlandet, Trondheim og Trondheimsfjorden på 30-tallet. Gudsfrykten er stor, de økonomiske rammebetingelsene harde, men det legger ikke demper på ungdomstidens drømmer og drifter.

Hovedpersonen Rasmus blir sendt på legd da faren dør på sjøen. Han blir ikke behandlet bra. Rasmus får en farserstatning i naboen Gudtorm, men det viser seg at Gudtorm ikke gir omsorg uten å kreve noe tilbake.

Overgrepene Rasmus blir utsatt for som gutt, forsterkes paradoksalt nok av hans mors gudfryktighet. Mors sterke regler om et rent sinn gjør Rasmus' skyldfølelse til en undergangsdrift, som igjen forsterkes av svært dramatiske ytre hendelser. Rasmus havner på asyl i Trondheim, der tilstanden ytterligere forverres.

Forholdene på Rotvoll er effektivt og rystende beskrevet, men som i resten av boka finner Sund balansen mellom det helt svarte og håpet. Aktørene i romanen er barn av sin tid, ingen er endimensjonalt onde – men Rasmus' overraskende og forløsende redningsperson har refleksjoner som kanskje er i overkant moderne.

Sund blander inn frodige folkelivsskildringer og «lette» ingredienser også i «Bøt nota, fang livet», med løse fugler i Lusparken og lurvete leven på boksestevne i Studentersamfundet. Noe av dette er på siden av hovedhandlingen, og lett ute av romanens grunnkarakter. Men samtidig: Det er godt med lys i så mye mørke. Og det er godt å kjenne Torvald Sund såpass godt at vi aldri mister troen på at det kan gå godt for Rasmus til slutt.

Rasmus er hovedperson, men forfatteren er også innom hodet til de andre sentrale personene i boka – så han kan rapportere førstehånds om deres tanker. Mor Dordi, bror Karl og søster Inga blir levende for oss, det blir også kystsamfunnet i Trøndelag på 30-tallet som helhet. Arbeidet i hjemmet, på åkerlappene og ute på sjøen er godt formidlet. Det er også brytningene i samfunnet. Spesielt godt skildres utviklingen av kvinnerollen, gjennom det spente forholdet mellom tradisjonelle Dordi og hennes selvstendige og moderne datter.

Alt blir formidlet i Sunds nynorsk, beriket av trøndersk kystdialekt, som bidrar til å levendegjøre miljø og enkeltmennesker .

Språket kan muligens virke fremmed og tungt i starten, og her hjelper ikke innpakningen. Illustrasjon, layout og omslagstekst vitner om en mer innadvendt, stillestående historie enn det fyrverkeri av menneskelige lengsler og drifter som åpenbarer seg etter få leste sider.