Trondheimsbaserte Kaisa Aglens andre diktsamling bærer i seg et dypt alvor.
Det handler om krig. Og det handler om tilværelsen i fredelige Norge, som kanskje befinner seg i en mellomkrigstid. Først og fremst handler bokens kortfattede vers - stakkato og stykket opp av punktum midt i setningen, som om de ikke kan fullføres uten gjentatte skyndsomme blikk over skulderen - om tilværelser som slites ned inntil kun øde sletter er tilbake – hvilket «kunne ha vore unngått».
Fra blodig krim til tilgivelse
Men vi, som befinner oss «mellom krig» (som om alle kriger bare er en rekke slag i en eneste sammenhengende krig), omtaler de andres lidelser i «ein stor, offentleg kanskje-debatt». Andres smerte «gjer oss nesten vondt», og for å tilføre lindring fører vi statistikk over elendigheten, denne «statistikken er eit siste kjærteikn».
Så langt lest vekker Kaisa Aglens dikt medfølelse med de berørte og indignasjon vs de skyldige. Men så er diktenes undertekst at vi er de skyldige, og av denne underteksten lar vi oss imponere. For boken er så godt tenkt, så emosjonelt velfundert, og så til de grader i takt med tidens store tema, at den går utenpå de fleste diktsamlinger.
Utforsker slitenhet og selvmord
Men så utvides bildet ytterligere. Kaisa Aglen blir en stemme som vil noe mer enn å påpeke det opplagte, for i et dikt som tar opp i seg tilværelsens mange hvorfor, heter det i siste strofe at «krigen sitt kvifor er utan ein liknande lyd i bringa».
Med det trekkes ytre, samfunnsmessige konflikter inn i den menneskelige, ut i den eksistensielle. I fortsettelsen skrus funderingene omkring eksistens enda hardere til når hun spør: «Eg har lært meg å drepe. Eg veit ikkje om / det er sant. At vi må. Overleve».
Mot bokas slutt bringes det personlige ansvar igjen inn i krigens logikk i det forfatteren med en subtil omskriving av evangelisten Matteus (25.40) sier: «Krigane har aldri vore langt unna. Det som dei har gjort. Har eg gjort mot deg».
Anmeldt av FARTEIN HORGAR