Ikke all sceneformidling i førjulstiden er familiekos eller julebordsmoro.

Agota Kristofs debutroman «Tvillingenes dagbok» kom i 1986, og ble oversatt til norsk og utgitt allerede året etter, men verken den eller de to andre bøkene i den såkalte tvilling-trilogien har vært tilgjengelig på en stund. Den blir med jevne mellomrom dramatisert for teater og for et par år siden kom en filmversjon.

Trøndelag Teaters versjon er en lavmælt perle, som ivaretar romanens kresne litterære kvalitet på utsøkt vis.

Utgangspunktet er at de to navnløse tvillingene blir tatt med til bestemor på landet. Moren har av lett forståelige grunner egentlig ikke lenger kontakt med barnas mormor, men tør ikke ha barna hos seg i byen lenger. Motvillig blir guttene igjen hos den brutale og kyniske mormoren. Både de og vi skjønner fort hvorfor hun har gjort seg fortjent til tilnavnet heksa i landsbyen. Tvillingene blir satt i arbeid, og henvist til å sove på en trebenk på kjøkkenet, av en bitter gammel kjerring som skjeler dem ut som vekselvis «drittonga» og «horunga».

Guttene møter andre i landsbyen, noen virker hyggelige – men med unntak av nabojenta med hareskår, har alle en skjult agenda, alle posisjonerer seg, alle er korrumpert av de ekstreme livsbetingelsene i en krigshverdag. Guttene rister av seg omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, blir bare mer hardhudet og overlevelsesorienterte, i egne ord ofre for en pervertert tidsalder.

Tvillingene legger nemlig fort en overlevelsesstrategi for sin nye beinharde hverdag. De tvinger seg selv til å glemme morens omsorg og kjærlighet ved å gravlegge ordene de forbinder med hennes morskjærlighet, og de herder hverandre til å tåle psykiske og fysiske smerter. Bestemors hus er i skogen like ved grensen til nabolandet, og det skjer litt av hvert i området. De finner en død soldat, og stjeler hans våpen og ammunisjon. I tilfelle.

De to tvillingene blir formidlet av Christian Ruud Kallum og Jon Lockert Rohde, Hildegunn Eggen er en frodig infernalsk bestemor, mens Mari Hauge Einbu og Trond-Ove Skrødal fremstiller mor og far i tillegg til et utall andre roller.

Viktigere enn dialogen aktørene imellom, er historien som den blir fortalt av de to tvillingene. De leser fra sin dagbok, skreven i et presis og nøktern, barnslig veslevoksen tone, som understrekes av en enkel «gammeldags», men absolutt velfungerende scenografi.

Scenografien og spillestilen antyder «Tvillingens dagbok» som en fabel, en troskyldig formidlet historie om en barnlig forestillingsverden som blir ødelagt av voksenverdenens ondskap; noe som understrekes av den nærmest poetiske avslutningen. Snedig nok er det den ekstremt nøkterne og realistiske fortellerformen som gir fabel-assosiasjonen.

Utgangspunktet for historien er forfatterens egen dagbok, skrevet under og like etter andre verdenskrig. Ungarn ble først okkupert av nazistene, så «frigjort» av kommunistene, en klassiske historie som utspiller seg i til forveksling lik dramaturgi også i våre dager.

Etter at tvillingene har skaffet seg sin dagbok, lager de litterært avanserte dogmer – alt skal formidles presist, uten føleri eller sentimentalitet, og denne nøkternheten preger også forestillingen. Men med nyanser, for eksempel gjennom måten mormor Hildegunn Eggen på uhyre finstemt vis formidler utviklingen i forholdet mellom henne og barnebarna gjennom måten hun tonlegger «horunga» på.

Helt suverent, i likhet med forestillingen som helhet.