Tidligere i høst gikk den franske filmen «Marguerite» på norsk kino, løst basert på historien om den amerikanske sangeren Florence Foster Jenkins (1868-1944), som ble berømt og beryktet for sin skjærende falsksang.

Les også anmeldelsen av «Marguerite»

Den dyktige veteranregissøren Stephen Frears får overraskende lite ut av en god historie og Meryl Streep og Hugh Grant i hovedrollene. Meryl Streep går som vanlig «all in» og forsvarer sangeren med hud og parykk. Likevel klarer ikke «Florence Foster Jenkins» like godt som den franske filmen å få fram det såre ved hennes historie eller borgerskapets diskrete grusomhet i ly av narrespillet.

Det er ganske typisk for filmbransjen at det kommer to filmer om samme tema eller person omtrent samtidig. Mens Catherine Frot i rollen som sangerinnen som ikke kunne synge var det desidert beste ved «Marguerite», klarer ikke Meryl Streep å gjøre Florence Foster Jenkins stort mer interessant eller severdig enn resten av filmen jevnt over klarer. Den franske filmen er hakket bedre, men begge plasserer seg i et midtsjikt som det synes å bli stadig vanskeligere for historiske drama som dette å heve seg over.

I første halvdel viser Hugh Grant en viss vekst som skuespiller i rollen som sangerinnes ektemann. Dessverre klarer ikke Frears og ensemblet bruke tidskoloritt og en god historie til stort mer enn glossy tragikomedie. Hvor mimikken til sopranens pianist, spilt av Simon Helberg, treffer toner vel så godt som Meryl Streep bommer.

Skrekkelig sopran: Meryl Streep i tittelrollen som Florence Foster Jenkins, den amerikanske sopranen som på 1940-tallet ble berømt og beryktet for sin stemme. Foto: NIck Wall