Fjorårets store funn i norsk film var relanseringen av Anja Breiens «Den allvarsamma leken» fra 1977, etter Hjalmar Söderbergs pasjonsroman fra Stockholm like etter forrige århundreskifte. I spill, regi og foto er den en underkjent klassiker i norsk film, selv om den delvis regnes som svensk.
Pernilla Augusts nye filmversjon av historien har også blitt en pen, severdig film. På noen måter moderniserer den historien. Med håndholdt kamera og dynamisk bruk av bildeformat ser den omtrent like bra ut som -77-utgaven. Utsnittet historien fortelles i framhever det trange, tette og intense i pasjonsdramaet om han og henne som ikke kan få hverandre, men tar hverandre likevel.
En av styrkene til August som filmskaper er å få fram det beste i skuespillerne. Som korrekturleser Stjärnblom og malerdatter Lydia Stille spiller Sverrir Gudadson og Karin Franz Körlof ut lidenskapelig tiltrekning med sultne blikk. Det mest vellykkede «nye» grepet om historien er at hans kone Dagmar, eminent spilt av Liv Mjöner har fått en større og mer interessant rolle.
Selv om den er god på lidenskapsdramaet mellom de to, blir Augusts versjon litt blass i dramaene rundt dem og omkostningene ved forholdet. Filmen mangler noe av humoren, snerten og elegansen som gjør at Anja Breiens film fortsatt står seg. Michael Nyqyist er ganske god som redaktør Markel, men sammenlignet med fabelaktige Allan Edwall i Breiens film blir han - og filmen - bare «ganske god».
Les også kommentaren «Hvorfor tok det 30 år å få fram Anja Breiens storverk»
