- Han er noe så sjeldent som en norsk mann som snakker mer med armene enn jeg, konstaterer Mari Simonelli.

- Jeg er fra Nord-Norge, det ligger litt der, parerer Håkon Gebhardt. De to sitter i Das Boot studio og snakker om Gebhardt soloutgivelse «That Day» – den første i en planlagt serie enkeltlåter, som til slutt skal samles i et album.

Etter å ha jobbet med Motorpsycho, med HGH, barnegruppa Meg og kammeraten min, bandet til Ida Jenshus og mange fler, og etter årelang innsats som produsent og studio-eier; følte Gebhardt trang til å uttrykke noe helt alene. Eller nesten helt alene.

På sitt første soloprosjekt siden «Gebhardt Plays With Himself» for 16 år siden, spiller Gebhardt alle instrumenter. Eller nesten alle. Mari spiller bass, og de har skrevet tekstene sammen. De spilte sine første konserter i år, på Pstereo-festivalen og Bukta, og litt i Italia – der interessen er stor, der Gebhardt er en stjerne. På nyåret blir det flere konserter.

Ubekvem på butikken, sjef på scenen

- Vi kan bli enige om et konsertsett på 20 minutter, men så begynne han å prate – og så ender vi opp med et sett på nærmere to timer, sier Mari.

- Hun prøver å stoppe meg, men det er forgjeves når jeg først kommer i gang. Når jeg møter kjente i køen på Bunnpris er jeg klønete og sjenert. Men på scenen er det som jeg er hjemme, sier Gebhardt.

Han startet som musiker som gitarist, men ble kjent som trommeslager i Motorpsycho.

- Selv så jeg meg aldri som en trommeslager, men som musiker. Når jeg hører gjennom de gamle Motorpsycho-albuene nå, tenker jeg at jeg ikke var så aller verst, da var jeg mer usikker på egen verdi. Kanskje var det derfor vi var såpass bra også, at vi holdt oss konstant på tå hev.

Et og et halvt minutt i gangen

- Jeg trivdes med å spille 20-minutterslåter med Motorpsycho, men egentlig har jeg ikke kapasitet til å planlegge så langt frem i tid. et og et halvt minutt, det er mitt tidsspenn, sier Gebhardt – og fortsetter: - Selv etter syv år med Ida Jenshus, måtte jeg fortsatt ha akkordene skrevet ned på låtene. Ting jeg ikke har skapt selv, sitter ikke sås sterkt i meg. Jeg var sånn allerede på skolen, om læreren min ba meg om et referat fra et Ibsen-stykke, endte jeg med å skrive noe sugd helt fra eget bryst. Jeg må skape selv, og så må jeg ta det helt ut. Jeg blir frustrert når folk jeg jobber med i studio holder igjen – ikke tar potensialet helt ut. Jeg jobber på Trøndertun nå, der bruker jeg TNT da de ga ut «Tell No Tales» som eksempel, jeg var jo kjempefan, og var opptatt av hvordan Ronni Tekrø utforsket mulighetene i en elektrisk gitar. Men første gang jeg hørte albumet ble jeg faktisk skuffet, jeg syntes han kunne dratt den enda lenger ...

På dette tidspunktet i enetalen står Gebhardt og veiver midt på gulvet i studio. Han ser forvirret på oss, han ser på Mari, kommer litt ut av det, og spør «Hva snakket jeg egentlig om nå?» Hans ett og et halvt minutt med fokus er tydeligvis over. Han setter seg ned, og vi snakker noe annet.

Fra fan til kjæreste

Mari og Håkon møtte hverandre da Mari var i Trondheim for å oppleve Motorpsycho i Nidarosdomen i 2014. De fant tonen, Håkon inviterte henne hjem på fiskesuppe, og ga henne noen sjeldne cd-er før hun satte seg på flyet tilbake til Firenze. «Likte han meg ikke?» undret Mari, vant til mer pågående italienske menn, ikke en gentleman som er herr Gebhardt. En uke etter ringte han og hun ba ham til Firenze. Dermed var det gjort.

- Jeg har blitt kjent med Gebhardt, fortalte Mari vennene sine. - Ja særlig, svarte de. I miljøet hennes er Motorpsycho store stjerner.

Mari ble fan av bandet ved «Blissard» for 20 år siden. Hun var på sin første konsert med dem i den legendariske klubben Velvet i Rimini i 1998. Motorpsycho og Nick Cave var og er de største for Mari, et hestehode foran Leonard Cohen og David Byrne. Da hun i et italiensk musikkmagasin i 2005 leste at Gebhardt hadde sluttet i Motorpsycho, kom tårene. Ikke først og fremst fordi hun digget hans melodiøse spillestil, for det gjør hun – men fordi Motorpsycho var som en usårlig treenighet, en konstant i tilværelsen. Det var som å miste en god venn.

Føler seg som Askepott

Nå sier hun at hun føler seg som Cinderella, Askepott, som fant og vant prinsen – og så viste det seg at han var en virkelig «beautiful person».

De to er blitt et sterkt team, som lever et intenst sosialt liv i Firenze, men mer fokusert på arbeid i Trondheim. Skjønt Mari prøver å bryte opp Håkons asosiale vaner i hverdagen i her også.

Håkon Gebhardt er glad i arbeidet i studioet sitt i Trondheim, men han er på en skikkelig oppdagelsesreise i alt som er italiensk. Til og med italiensk rock er han blitt storbegeistret for. Spør, og han vil holde et intenst foredrag om temaet, på minst et og et halvt minutt.

Hva skal han egentlig i Norge?

- Jeg spør meg stadig oftere hvorfor vi drar tilbake hit hvor det er kaldt og gråt og du betaler en formue for en tomat du ikke får lyst til å spise en gang, sier Gebhardt. Men Mari storkoser seg i Trondheim, selv om hun ikke liker at landet stenger seg ute fra verden. Dels at vi ikke er med i EU og at hun dermed ikke kunne flytte sitt tekstforfatter-firma hit, mest fordi det virker som at nordmenn flest føler at folks utfordringer utenfor landets grenser ikke angår oss. Det provoserer.

Foto: ©RICHARD SAGEN;Adresseavisen
Foto: ©RICHARD SAGEN;Adresseavisen
Foto: ©RICHARD SAGEN;Adresseavisen
Foto: ©RICHARD SAGEN;Adresseavisen