I beklagelig rekordtempo har Riksteatrets turnétrupp vært inn og ut av Trøndelag, med en særdeles publikumsvennlig forestilling.

Det er synd at bare publikum i Stjørdal og Melhus fikk sjansen til å gjøre seg kjent med eventyret av en skuespiller, Eirik del Barco Soleglad, som forestillingen er bygget rundt. Del Barco Soleglad er oppsetningens sentrifugalkraft, kobler avslappet innlevelse med smittende energi og imponerende kroppsbeherskelse, og forfører publikum med like overlegen selvfølgelighet som rolleskikkelsen August forfører de trauste beboerne i fiskesamfunnet Polden.

Regissør Sundvor har effektivt forfrisket og aktualisert Hamsuns opprinnelige agenda om at samfunnet må bygges på reelle verdier, ikke av at folk låner penger av hverandre. Einstøingen Ezra er den eneste som har potet i bingen når uårene slår inn.

Enkel scenografi kobles med video på storskjerm. Og når stadig flere bolighus popper opp i de gamle jordbruksarealene i lia på storskjermen, mens enteprenør August rundsnakker en pompøs ordfører og enda mer pompøs eksordfører nede på scenen, er likheten med den høyaktuelle Overvik-saken ved Ranheim i Trondheim slående.

Trond Peter Stamsø Munch spilte August's kompis Edevart også i film- og Tv-versjonen for over 25 år siden. Han er aldersmessig troverdig også nå, ettersom handlingen er lagt i et 20 år etter-perspektiv - og delvis foregår i sykehjemspasient Papst (Stein Winges) hode. En kan innvende at Winge ikke er noen skuespiller, at det taes grundige friheter i forhold til Hamsuns roman(er), og at stykkets dramatiske konstruksjon faller en smule sammen mot slutten. Men en kan like gjerne gi seg hen til en forestilling som kombinerer samfunnsengasjement, kunstneriske prestasjoner og drivende god underholdning.