Den norske julekosen er under oppskriftsmessig familiefilm-bearbeiding. Etter nye varianter av «Reisen til Julestjernen», «Jul i Blåfjell», «Flåklypa» og «Julekongen» er turen kommet til «Snekker Andersen og Julenissen», mest kjent gjennom NRKs bildefortelling fra 1973 med tegninger av Hans Norman Dahl, etter 1971-utgaven av 50-tallshistorien.
«Snekker Andersen og Julenissen» ser fin og koselig ut, med nostalgisk blikk på et enkelt og idyllisk Norge, selv om snøen ser vel kunstig ut. Regissør Terje Rangnes har tilført historien litt slapstickhumor ved å gjøre snekkeren mer klossete og barna hans mer fremmelige. Handlingen ser ut til å være lagt til tidlig 70-tall. Sånn sett er det litt overraskende at ei husmor på Hedemarken har så mye chilipulver på kjøkkenet.
En film om to fyrer fra to verdener som bytter plass, står og faller på hovedrollene, samt evnen til å gi filmatisk liv til nisseverden. Anders Baasmo Christiansen er mann for sin nisse også, og er filmens sterkeste kort. Trond Espen Seim kommer ikke like godt til sin rett som snekkeren. Resten av nisseuniverset blir for mye kulisser og teater, for lite film.
Tilløp til humoristisk snert over finalen, med visse erotiske undertoner, gir tiltrengt energi. Til en film som i likhet med nyinnspillingen av «Reisen til Julestjernen» for mange vil gjøre 70-tallsutgaven enda mer kjær. Men nissen er flott, da.
Les også anmeldelsen av «Børning 2»
