År: 1934

Stikkord: Cupfinale

«I sin iver var fotografen iferd med å gå over bord, og hadde uhellet vært ute kunde han snart blitt den 24de mann på banen,» het det i avisen dagen etter, der Alf Schrøders luftfoto var slått stort opp på første side.

På Sorgenfri var det spilt finale en gang før, i 1924, da Odd hadde slått Mjøndalen 3-0. 14. oktober ti år etter var det klart for ny storkamp, og Mjøndalen var igjen på plass, dette året med Sarpsborg som motstander. Publikum kom i stort antall gående, syklende og bilende til Sorgenfri. På kort tid hadde det passert 400 biler over Elgeseter bru, og utover formiddagen kjørte sporveien med ekstravogner fra Lademoen hvert 6. minutt opp til endeholdeplassen på Dalsenget. Ifølge Trondhjems Bilruter var bussene fra Dronningens gate til Fossestuen den «letteste adkomst», med stopp like ved Gressbanen.

Interessert i historiske Trondheim? Her kan du lese flere saker i Adresseavisens jubileumsserie

Mjøndalen og Sarpsborg hadde hhv. slått Frigg og Drafn i semifinalene. De fleste regnet fjorårsvinneren Mjøndalen som favoritter, og mange i Trondheim tok av den grunn raskt parti med Sarpsborg. Adresseavisen hadde som vanlig arrangert tippekonkurranser utover i cuprundene og la denne gang opp til en ny publikumskonkurranse. Leserne ble invitert til å levere et referat fra finalen for å kåre «Trøndelags beste amatørkritiker av fotball». Lengden på referatet ble satt til 400 ord og 60 kroner var satt opp som 1. premie, 30 kr for 2. og 20 kr for 3. premie. Fristet av dette stilte mange til kampen med blokk og blyant i lommen.

Publikumsrekord

Med 8000 tilskuere ble det satt publikumsrekord på Gressbanen, drøyt tusen mer enn ved åpningen av banen i 1922. Både Mjøndalen og Sarpsborg stilte med hver sin heiagjeng, mjøndølingene med vimpler i klubbfargene brunt og hvitt. Mens de fleste av de tilreisende var kommet til Trondheim med bil eller tog, kom sportsjournalist og flyver Fredrik Lutzow Holm luftveien fra Sarpsborg for å referere kampen for sin avis.

Sarpingene på tribunen kunne stolt se sine favoritter komme på banen iført moderne, blå «overalls». Det var ennå uvanlig at et lag stilte til oppvarming i treningsdrakter, og Mjøndalen entret banen i sine kampdrakter som de pleide.

Mjøndalens lag besto av seiersvante karer, blant dem landslagsspillerne Sverre Nordbye, Hans Andersen, Oddmund Andersen, Bjarne Pettersen, Einar «Gubbe» Andersen og Jørgen Hval. Ti av de elleve på finalelaget hadde vært med å vinne cupen året før, 3-1 over Viking i Stavanger.

Sarpsborg hadde også en del kjente navn, ikke minst den gode senterhalfen Kristian Henriksen. Landskamper hadde også Erling Lindberg, Harald Gundersen samt brødrene Harry og Arne Yven. Lindberg og Yven-brødrene var for øvrig de eneste gjenværende fra Sarpsborg-laget som hadde tatt cupen i 1929.

Det ble en jevn kamp, der det måtte ekstraomganger til for å kåre norgesmesteren etter 1-1 ved ordinær tid. Avgjørelsen falt først like før slutt da en av Sarpsborgs spillere handset på målstreken. Senterløperen Jørgen Hval tok seg sikkert av straffesparket og ordnet dermed en ny finaleseier til Mjøndalen.

Tidenes beste

Finalen var etter ekspertenes mening «den beste kamp i forbundets historie», et to timers oppgjør i et rivende tempo. Gressbanen hadde «hvilt» siden midten av september for å være så god som mulig til finalen. Noen av spillerne på det tapende laget mente likevel at banen var for tung og ujevn. Banens beste spiller, Kristian Henriksen, sluttet seg imidlertid ikke til kritikerne. «Kampen var meget hård, banen bra, og publikum utmerket. Trondheim er en kjekk by,» var hans beskjed til Adresseavisen etter kampen. Mjøndalen-spillerne var enig i hans vurdering av banen, som fremsto bedre enn ved deres siste besøk i 1932. «Men så har da også banen blitt pleid med omhu i den siste tid,» la Adresseavisen til.

Avisen kåret like etter «amatørmesteren i fotballkritikk». Vinneren ble uventet nok en dame, som skrev under psevdonymet «Malla», i en knapp telegramstil for ikke å tippe over de tillatte 400 ord. «Brutal vandalisme på Sorgenfri» var overskriften på referatet, som fortsatte: «22 mann raserer den pene gressmatte. Dommer Dæhlen griper ikke inn.»

Men Kolbjørn Dæhlen fra Skeid hadde til slutt blåst av den lange kampen. Så var det klart for en hektisk ettermiddag i Adresseavisens redaksjon, der man ikke nøyde seg med noen hundre ord, men brettet kampen ut over tolv hele spalter i neste dags avis.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.