Robbie Williams har heldigvis latt Frank Sinatra-ambisjonene til side for en stund og satser på fullt popcomeback med sitt ellevte studioalbum og stor turné.

Det er lett å glemme hvor stor stjerne Robbie er, ikke minst hjemme i England. Han har før «Heavy Entertainment Show» 11 førsteplasser på albumlisten i Storbritannia, et antall bare Elvis Presley kan matche. I tillegg kommer en imponerende rekke enkeltlåter med superbred appell, og når han er i form er han en sceneunderholder få kan matche.

Det er også lett å glemme hvor dårlig Robbie kan være, han er ikke verdens største talent verken som vokalist eller låtskriver – han er avhengig av at energien, sjarmen og formidlingsgleden er hundre prosent påskrudd for å kunne fungere.

Det er den på dette albumet, en skikkelig påkostet affære med en rekke involverte låtskrivere, musikere og profilerte gjesteartister. Dette er en tettpakket, påkostet popproduksjon av en type som ofte også blir tannløs og kjedelig.

Men på sitt beste strutter dette albumet av energi. Bedre kommersiell popmusikk enn «Motherfucker» er knapt laget i 2016, og jeg er også sterkt begeistret for hyllesten til kampsportlegenden «Bruce Lee», der Robbie fører oss tilbake til Marc Bolan i dansehumør midt på 70-tallet i noe som ville ha vært T. Rex desidert beste single i 1975.

På den mer ettertenksomme popperlen «Mixed Signals» samarbeider Robbie med Killers' Brandon Flowers, og ellers er så vel Rufus Wainwright som John Grant og Ed Sheeran sterkt involvert.

men det er selvsagt Robbie som er stjernen her, enten han stjeler tekststrofer fra Serge Gainsbourg eller musikk fra Prokofief. Sistnevnte er trukket inn i «Party Like A Russian», for øvrig ett av bare noen få eksempler av i alt 16 låter på at Robbie Williams kan ta for mye møllers tran. Det blir for i overkant mye fest, moro og for mange millioner i ryggen fra hans nye selskap Sony.

Men stort sett er dette albumet stor stas.