For å sirkle inn mannen bak solbrillene, må vi starte hos en annen stor helt.
Guy Stevens er mest kjent for å ha produsert «London Calling» med the Clash i 1979, og for at hans pedagogiske metodikk i studio ikke var basert på snillisme.
Han var en betydelig figur i Londons rockemiljø på 60-tallet, først som entusiast, platesamler og dj, med utrolig kunnskap om amerikansk soul og blues. The Beatles-medlemmene var blant gjengangerne på klubber han spilte på, og etter hvert ble han sentral i Chris Blackwells plateselskap Island.
Han levde et uryddig liv, men mente alvor - og mens han satt i fengsel etter en narkodom, pønsket han ut sitt ultimate rockeband. De skulle ha rockeenergien og bluesbasisen til The Rolling Stones og intellektet og den språklige bevisstheten til Bob Dylan. Bandnavnet hadde han klart, etter å ha lånt Willard Manus' roman «Mott The Hoople» i fengselsbiblioteket.
På sin første dag på frifot gikk han forbi en gjeng langhårede gutter som strevde noe infernalsk med å få et piano opp den smale trappa på et typisk engelsk rekkehus. Han kikket fascinert på dem noen minutter, før han gikk bort og fortalte at fra nå av var de Mott the Hoople, og at han skulle produsere debutplata for Island records.
De gikk på pub for å feire dealen, og der ble de var en fyr som sto ved jukeboksen og mimet til Bob Dylans «Like A Rolling Stone», store solbriller under en imponerende manke av lyst krøllete hår. Guy Stevens fortalte ham at han var hyret som vokalist i Mott the Hoople. Han hadde ikke hørt fyren synge, men det spilte kanskje ikke veldig stor rolle, ettersom han heller ikke hadde hørt bandet spille.
Jeg har lest andre forklaringer på Mott The Hooples opprinnelse som kanskje er vel så sannsynlige, men de er til gjengjeld kjedeligere. Sikkert er det at bandet egentlig het Silence og hadde Stan Tippons som vokalist. Etter Stevens' inntreden hadde bandet skiftet navn og vokalist, Tippons ble degradert til road manager.
Mott The Hoople etablerte raskt en tilhengerskare, og deres selvtitulerte debutalbum gjorde det bra. Men de tre etterfølgerne solgte stadig mindre.
Selv kom jeg inn i Mott The Hooples verden da min gode venn Geir kjøpte bandets fjerde album «Brain Capers», med svart bandittmaske og det hele. Vi ble grepet av Hunters stemme og bandets delte fundament i Stones og Dylan. Singlen «Down Town», en cover av Danny Whitten-låten fra Crazy Horses første album, ble en festslager.
Ian Hunter håner gamle landsmenn
Vi var litt stolte over å ha dette «hemmelige bandet». Men bandet følte på motgangen, og bestemte seg for å gå hver for seg en miserabel vinterdag på tysklandsturné.
Helt alene som fans var vi derimot ikke - David Bowie ville ikke ha noe av at et av hans favorittband bare ga opp. I 1972 skrev han «All The Young Dudes» for dem - og han produserte albumet med samme navn med hjelp av sin gitarist Mick Ronson.
«All The Young Dudes» er en låt som kommer til å bli spilt så lenge folk har ører, jeg vet om folk som har syklet naken gjennom halve Trondheim i akutt behov for å få høre låten som innledet Mott the Hooples to års storhetstid.
De var sammen med Queen det sentrale bandet i London i årene før punken, og var den største inspirasjonskilden til de sentrale londonpunkerne. Og for sånne som meg.
Tøffere enn president
Da Mott The Hoople hadde sine triumferende gjenforeningskonserter på Hammersmith i 2009, var selvsagt jeg og min gode venn Geir blant de mange som begynte konserten langt oppe på balkongen, men endte rett foran scenen i sikkert parodisk allsangpositur med «All The Young Dudes».
Mott The Hoople holdt ikke lenge. De vanskelige årene fra 1969 til 1971 hadde satt sine spor. Det var mange motsetninger i bandet, de levde «usunt» og frustrasjonsnivået var høyt. Gitarist Mick Ralphs skal ha bøyd antenner på en rekke parkerte biler i sinne da bandet var i Tyskland og jobbet med et tv-show, og ble belønnet med det interne tilnavnet aerial bender (antenne-bøyer). Ikke lenge etter sluttet Ralphs for å begynne i supergruppa Bad Company. Erstatter ble Luther Grosvenor fra Spooky Tooth, og hans alias i Mott The Hoople ble nettopp Ariel Bender.
Denne anekdoten stammer fra den glimrende film-dokumentaren «The Ballad Of Mott The Hoople», en annen god kilde til det interne livet i Mott the Hoople er Ian Hunters turnédagbok «Diary Of Rock'n'roll Star», over 40 år etter er den fortsatt blant de litterært beste verk om rocken.
Ian Hunter, alltid bak mørke solbriller (som skjuler at han «nesten er albino»), var frontfiguren i Mott the Hoople, og den sentrale låtskriveren. Den vemodige avskjedssinglen «Saturday Nights» var et logisk skritt fra «All The Young Dudes» og skulle være en forsmak på låtene Ian Hunter spesialiserte seg på som soloartist: Den monumentale balladen.
Kvaliteten på soloutgivelsene varierer, men ingen skriver bedre ballader enn Hunter. Fra hans store tidlige solohit «Irene Wilde» frem til ferske eksempler på den nye og riktig fine «Fingers Crossed». «One Of the Boys» er en av mange gode låter med Mott the Hoople i gulltiden, tittelen er også dekkende for statusen til bandet blant fansen, selv om Hunter også alltid har hatt et visst distansert preg. Dels fordi han har skjult seg bak solbrillene, dels fordi han er en mystisk grubler, dels fordi han alltid har vært litt eldre enn de andre. Ian Hunter er en av få rockartister født før utbruddet av andre verdenskrig, han var 30 år allerede i 1969. Mystisk har han vært, men også alltid hyggelig. Hunter er en ekte gentleman.
Første gang han spilte i Trondheim var med Mick Ronson på tampen av 80-tallet. Siden utviklet han vennskap og samarbeid med Bjørn Nessjø, dro på turné med Trondheimsolistene og var musikalsk gjest hos Åge Aleksandersen på Sverresborg i fjor sommer.
Sist Hunter var på Byscenen med The Rant Band for tre år siden var jeg over meg av begeistring. Lørdag kveld er han tilbake, med sitt band. Repertoaret lover det beste, selv om man ifølge settlister fra England forrige ikke i bør føle seg sikker på å få «Irene Wilde».