En historisk begivenhet finner sted på Kalvskinnet lørdag. Et av Trondheims viktigste nybygg på mange tiår åpner dørene. St. Olav domkirke blir antakelig liggende der så lenge vi lever. Bygningen er ikke bare en milepæl for den katolske menigheten, men for hele byen, kanskje til og med for hele landet.
Heldigvis er kirken vellykket. Heldigvis har Eggen Arkitekter gitt den et preg av gjennomtenkt, arkitektonisk kvalitet, samtidig som den er så dempet at den ikke blir en torn i øyet på noen.
Kirken ligger rett over gata for Nidarosdomen og Erkebispegården og danner en ny portal til Midtbyen for alle som kommer sørfra. Bygningen strammer opp området, og alle som beveger seg over Elgeseter bru, får klar beskjed: De er på vei inn i en by med en sterk historie, en by som er fullstendig klar over at den har vært et religiøst sentrum i over tusen år.
Bygningen prøver på ingen måte å ta innersvingen på Nidarosdomen, men den er temmelig selvbevisst, som en lillebror med en tydelig, egen identitet. Det er som om den sier «her er jeg, jeg er akkurat så stor som jeg bør være. Jeg roper ikke høyt, men jeg er ingen hvem som helst».
- Det er blitt noen kompromisser underveis, sier sogneprest Egil Mogstad.
Å være en lillebror som skal stå trygt på egne bein, er ikke alltid lett, særlig ikke når familien har så dominerende medlemmer som Nidarosdomen og Erkebispegården. Da må du finne en egen identitet, samtidig som du ikke kan la være å spille sammen med de andre. Lillebrødre må passe seg for barnslig trass. Den nye katolske kirken klarer denne utfordringen godt.
Oppgaven med å tegne en katolsk kirke på en så åpen og synlig plass, har altså ikke vært enkelt, særlig ikke når den skal tilfredsstille krav som går i ulike retninger. Det som er en god bygning for menigheten, trenger ikke være en god bygning for byen. Vegger som fungerer under messen, trenger ikke være tiltalende for det store flertallet av befolkningen, som bare ser kirken fra utsiden.
Store vinduer mot den svært trafikkerte Elgeseter gate kunne nok ha forstyrret selv den mest rettroende katolikk. Derfor er de smale vinduene plassert høyt oppe på veggen, vendt mot himmelen.
Det kan være noe av forklaringen på at kirken virker nokså lukket. På avstand, når man kommer sørfra, fortoner den seg som et kloster der bare nonnene eller munkene har adgang. Den buede veggen mot Elgeseter bru og formen på taket gir assosiasjoner til tårnet på Munkholmen.
Når man kommer nærmere, åpner den seg mer, i hvert fall når man går inn i Schirmers gate ved baptistkirken. Der ligger både hovedinngangen og «hverdagsinngangen», og fasaden mer variert. Man ser at kirken slett ikke er én stor bygningskropp, men at den består av flere elementer i tillegg til det høyreiste, relativt smale midtskipet.
Eggen Arkitekter, som både tegnet besøkssenteret ved Nidarosdomen og hadde ansvaret for rehabiliteringen av Erkebispegården, har med den katolske kirken satt et tydelig, men respektfullt stempel på hele området.
Håkon Blekens altervegg i den katolske kirken som ble revet, er nå plassert på Sverresborg.
Og når man går inn døra, føler man seg velkommen. Interiøret er enkelt og stilrent, uten flere utsmykninger enn det som Vatikanet krever av katolske kirker. Jomfru Maria og barnet henger til venstre for alteret, Olav den hellige til høyre, og krusifikset, Jesus på korset, dominerer den buede veggen over alteret. Ellers er kirken innvendig rettlinjet, men varm, med sine benker av eik og vegger i tegl.
Flere har i det siste gitt bygningen ros fordi det ser ut som om den har ligget der «bestandig». Det kan diskuteres om det er et kompliment, for bygninger skal vise hvilken periode de er bygget i, ikke late som om de er mye eldre enn de er. Likevel; den katolske kirken er uten tvil ny, og den forteller en historie om vår tid, da Trondheim fikk så mange katolikker at menigheten vokste ut av sine gamle lokaler.
Kirken menigheten har fått, er tiltalende og stilren, og den er en verdifull tilvekst til byen. Om vi i dag synes den virker gammelmodig, vil vi kanskje om en del år mene at den er tidløs. Det er i hvert fall et kompliment.