Moro med juleevangeliet, eller rettere sagt moro med juleevangeliets plass i vår bevissthet anno 2016, kan føre til mye moro – og litt ettertanke.

Det gjør det også i «Juleevangeliet – The Smash Hit Musical» som er litt Jesus Christ Superstar, litt Life Of Brian, litt Folk og røvere i Kardemomme by -. men først og fremst veldig mye trioen Bones, Løseth, Havdal.

De tre har i egen regi blant annet skapt et eventyr av musikalsk harselas i «Slaget på Testiklestad», og er i gang med neste vårs satsing «Robin Hood – Rai Rai i Sherwoodskogen» på teatret.

De har fått tilnærmet frie hender her, og det er ikke rart gitt trioens merittliste og drag på publikum. Men slik «Juleevangeliet..» fremsto på premieren, er den ikke ferdig forløst. På «Testiklestad..» er premissene og konseptet gitt, de harselerer med speltradisjonen og konkret trønderske spel – og de drar underbuksekomikk ut i det absurde. «Juleevangeliet» drar de i ganske forskjellige retninger, og tar ingen av dem helt ut.

Mange av ideene er gode, oppsetningen er basert i Nazareth og Betlehem, delvis forvekslet med Kardemomme by, med Politimester Pakistan, Tante Sodoma og lille Kamasutra blant aktørene. Spillet og kulissene og innbygde arrangørtabber i starten bringer tankene til klassiske skoleoppsetninger av Julevangeliet, en kommer nærmere dypet av egne smertefulle opplevelser i gymsalen på barneskolen, da en ønsket å være Josef, men ble en hyrde, eller kanskje bare et tre.

Stykket åpner også for både aktuell samtidskommentar og noen doser prompehumor – og har en overraskende twist, som vi hermed brutalt røper, at jødenes nyfødte konge viser seg å mangle utovertiss, med de politiske og historiske komplikasjoner det innebærer. Oppe i dette kommer en rekke mer eller mindre storslåtte musikalnumre, der gjengens forkjærlighet for musikalsjangeren er vel så tydelig som det parodiske elementet. Høydepunkter blant musikalnumrene er et særdeles potent innslag fra Betlehem Paradise Hotel og en øm duett mellom Josef og Maria. Avslutningsnummeret med androgyne Jesus henger lett i løse lufta, her er stemningen som om Melodi Grand Prix var dypt alvor.

Hver for seg er disse elementene vel og bra, men mange ideer blir liggende halvbrukte igjen i grøftekanten på veien mot mål og helheten blir, faktisk, litt halvhjertet. Kanskje er tematikken så følsom at gjengen ikke har turt å ta ting helt ut?

Men så er bakmennene dyktige da, og ensemblet riktig så bra. En oppramsing av høydepunkter blir ikke snau, for eksempel samspillet mellom dumsnille Josef (Gunnar Eiriksson) og snilldumme Maria (Henriette Marø). Karl-Vidar Lende har mange hysteriske bidrag, spesielt som Kong Herodes, Olve Løseth selv er kjekk som erkeengelen Gaybriels, enda bedre som evangelisten Enjolras, fortelleren i dette hittil ukjente femte evangelium.

Den mest hysteriske enkeltscenen er Marias forsvarstale til Josef, da hun skal forklare at hun er gravid og at det er Gud som er faren – nesten i sin helhet hentet fra Therese Johaugs pressekonferanser. Her får Henriette Marøs komiske talent endelig glitre for et stort publikum på teatret.

Vi følger Palestinas mest populære coverband De tre visemenn i ferden gjennom ørkenen, en møter en kongelig hestejente som snakker med engler, og er også innom Heidi's Bier Bar og Per Messias Høgmo. Sistnevnte var betuttet for at han ikke fant en frelser i sin egen stall. Men det moralistiske credoet «Husk Tore Tønne» hadde kanskje passet bedre i en annen type forestilling?

Innrammingen med scenearbeider Ida Cecilie Klem er et annet eksempel på store moro og djevelsk gode detaljer, men at konseptet blir delvis forlatt etter en lovende start. Kanskje Barbermester Bones bør trimme forestillingen noe i løpet av spilleperioden, så den sitter enda litt bedre?