Fjorårets film av Robert Zemeckis fikk ufortjent hard medfart av norske anmeldere. Det vil sannsynligvis også denne gjøre, selv om «Allierte» er en hakket mer ujevn film enn linestunt-dramaet «The Walk». Begge viser at Zemeckis er en eventyrlig filmskaper av den gamle skolen i Hollywood. Fortsatt en dyktig bildeforteller, et par tiår etter hans største suksesser, «Tilbake til fremtiden»-filmene (1985-90) og «Forrest Gump».
Les også anmeldelsen av «The Walk»
«Allierte» kommer med underlig bagasje. Først spekulerte amerikansk sladderpresse i at kjemien mellom hovedrolleinnehaverne Brad Pitt og Marion Cotillard under innspillingen var medvirkende til bruddet mellom Pitt og Angelina Jolie. Verdenspremieren på «Allierte» har fått mye oppmerksomhet som Pitts første røde løper-premiere etter bruddet. Det har ikke svekket interessen at filmen er en romantisk spionthriller fra 2. verdenskrig som starter i Marokko, nærliggende å se som en vår tids «Casablanca» med Pitt og Cotillard som Bogart og Bergman.
Det er synd filmen ikke er enda bedre, siden den starter så stilig og effektivt. Som britisk agent fra Canada daler Pitt ned i fallskjerm i Marokko, for å finne en fransk agent (Cotillard) som utgir seg for å være hans kone. Sammen planlegger de attentat mot tyskere og franske medløpere i Casablanca.
De nesten urealistisk lekre bildene og måten filmen bygger opp spenning og moralsk, paranoid drama på, er stilig nikk til spionfilm og romantisk thriller fra en annen tid. Replikkene låter tidvis corny, men som en av verdens ypperste filmskuespillere takler Cotillard også denne settingen. Pitt sliter mer. Han havner nær «allo allo»-land når han i siste del av filmen setter andres liv på spill for å komme til bunns i sitt eget følelsesliv.
Til å ende som en nesten-kalkun, er «Allierte» tidvis imponerende, med kvaliteter som gjør filmen ganske god, aldri kjedelig, selv om etterspillet etter det dramatiske klimakset ødelegger unødig mye for helhetsinntrykket.
Det gammeldagse krigsfilmskjæret over filmen er neppe helt i tråd med vår tids smak, men Zemeckis får det godt på vei til å fungere. Vår «egen» filmtysker Dirk Ohm (August Diehl) er utspekulert god som utspekulert nazist, mens Christian Rubeck i en slags statistrolle kommer tett på Cotillard på fest og illuderer mystisk og arisk med sitt blotte nærvær.
Om Zemeckis er god og leken til å male spenning og paranoia i bilder er han mer ubehjelpelig i lidenskap og patos. En roterende sexscene mellom Pitt og Cotillard i bil i ørkenen under storm blir ufrivillig parodisk. Det følelsesladede etterspillet til Cotillard med dramatisert brevopplesning svekker også en film som ellers kobler romantikk, spenning og paranoia på ganske godt, gammeldags vis.
Les også anmeldelsen «Angelina og Brad ser på sex»
