En dokumentarfilm om kveding, laget av en 61-årig som regidebuterer med langfilm, låter som et småsært filmatisk pliktløp for spesielt interesserte. Heldigvis er filmen bedre og finere enn som så. I bilder, tone og filmfortelling er Aaslaug Vaas film tvert imot imponerende gjennomført. Filmen kler stort lerret og amandanominasjon for beste dokumentar.

For det første har filmen bilder, mennesker og scener som gir levende, interessant dokumentar. Folk og miljø er fint fanget med kamera. Historien og prosjektet trer fram gjennom tilforlatelig formidling av sangtradisjonen i Mjøsvatn i Telemark, ved Hardangervidda. «Kvar song ei soge» er et godt eksempel på en dokumentar som prøver på ganske lite, tar seg god tid og får til mer enn forventet, gjennom 70 minutter.

Flere scener får særpreget liv nærmest som en slags musikal av en dokumentarfilm gjennom at vanlige mennesker plutselig begynner å synge, fra små barn til ungdom, voksne kvinner og gamle gubber. Sangtradisjonen eller kvedingen de holder levende spenner fra morsomme stev i festlige lag, til såre sanger til en avdød venn eller et barnebarn. I noen av de beste scenene går sangen uanstrengt og tilsynelatende spontant fra generasjon til generasjon.

Skildringen av sangtradisjon fra en svunnen tid som fortsatt lever i delvis veiløst samfunn, kan gi assosiasjoner til den britiske dokumentaren «Deep Blues»(1991) om restene av bluestradisjonen ved Mississippi-deltaet. Her i grisgrendt strøk, med fjell, vidde, innsjø og norsk folkemusikk som setting.

Regissør Aslaug Vaas beste prestasjon er å få et variert knippe med mennesker til å by såpass mye på seg, så filmens tema tilsynelatende fortelles av seg selv, gjennom sangene. Musikken forteller historier, som kan knyttes til landskap, stemning og sangeren, i en film som i likhet med gode musikaler bruker musikken til å formidle de sterkeste følelsene og sentrale deler av fortellingen. Det er fint og ganske godt gjort.

Filmen berører i bilder og landskap selve stridsspørsmålet i dokumentaren «Kampen om fjordane» som nylig gikk på kino. Her tematiseres ikke de såkalte «monstermastene» direkte, men Aslaug Vaas film blir likevel en slags meditasjon over tradisjon og modernitet med et vel så ømt blikk på verdien av å ta vare på det unike.

Les også anmeldelsen «Da monstermastene kom til Hardanger»

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Sang fra fjellet: Rundt og på Mjøsvatn ved Hardangervidda møter vi gammel norsk sangtradisjon i «Kvar song ei soge». Foto: Virginie Surdej/Villa Lofoten