Hvorfor blir det relativt ofte laget god film av skuespill av Shakespeare og omtrent aldri god film basert på skuespill av Henrik Ibsen? Den australske filmen «The Daughter» som på norsk har fått den mer kulturelt ladede tittelen «Vildanden» gir ikke svar på spørsmålet. Men den illustrerer noe av problemet.

Les også filmanmeldelsen «Ibsen på lofotferie»

Pasjonerte Ibsen-elskere og elever beordret til å sette seg inn i Ibsens «Vildanden» vil sannsynligvis ha godt utbytte av en på noen måter frisk og interessant film. Et knippe australske toppskuespillere leverer solid innsats. Filmen er skrevet og regissert av Simon Stone, en ung, fremadstormende australsk teaterregissør som med dette gjør spillefilmdebut.

Handlingen er flyttet fram til vår tid, i en australsk småby. Hedvig skyper, liker Banksey og har sex i skogen med klassekompis. Hjalmar Ekdal heter Oliver og er arbeidsledig fabrikkarbeider. Hans gamle venn Werle er alkoholiker rømt til USA, men på besøk hjemme i anledning farens nye bryllup.

For en sjelden gangs skyld starter «Vildanden» med at en fugl skadeskytes. Røff, oppspritet og lett macho australsk samtidssetting kler filmversjonen. Det gjør skuespillerne også, men når dramatikken skrus til og fortidens fortielser kommer fram i lyset, blir det mer og mer tydelig at også denne filmversjonen lener seg for tungt mot teatret.

Det er mye interessant ved Simon Stones modernisering av historien. Sjelden har Hedvigs rolle vært så røff og utagerende, samtidig som sårbarheten fortsatt er der. Veteran Sam Neill ser ut som om han kommer rett fra en teaterversjon, men gjør en finfin variant av gamle Ekdal. Amerikanske Paul Schneider gjør unge Werle til en selvmedlidende hykler av en sannhetsapostel.

Problemet med «Vildanden» er at bilder, modernisering og drama fungerer bedre hver for seg enn sammen. Når oppgjørets time kommer og gamle fortielser kommer opp i dagen, er det med teatrets uttrykk mer enn filmens at regissør Stone formidler. Det er synd, for moderniseringen av stykkets setting fungerer overraskende bra.

I fjor kom en flott australsk filmversjon av Shakespeares «Macbeth». Den var gammeldags i tidsramme, men klarte i moderne filmfortelling å røske godt i klassisk dramatikk. «Vilanden» skal ha for forsøket og er interessant, om ikke helt god. Den frekke, gode Ibsen-filmen for vår tid mangler fortsatt.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les anmeldelsen av «Macbeth» som god film