År: 1936

Stikkord: Fredsprisen

Etter Adresseavisens oppfatning begikk den norske Nobelkomiteen en dumhet ved å gi Carl von Ossietzky Fredprisen dette året. Avisen så riktignok tildelingen som en støtte til hele opposisjonen mot Hitlers regime i Tyskland. «Men nettop i den ting at komiteen måtte vite at den utfordret ‘Det tredje rike’ på det groveste ligger dumheten komiteen har begått.»

Les flere saker fra Adresseavisens historiske jubileumsserie her

Det var på denne måten ikke bakgrunnen for prisen Adresseavisen var negativ til. Kritikken rettet seg mot tidspunktet for tildelingen og de utenrikspolitiske konsekvenser den ville få. Nobelkomiteen kunne hevde sin uavhengighet aldri så mye; det var en komité utgått fra Stortinget og sto ikke utenfor den dagsaktuelle politiske situasjon, påpekte avisen.

En brannfakkel

«Ophisset stemning mot Norge i Tyskland. Fredsprisen en brandfakkel» het det på førstesiden dagen etter at Nobelkomiteen hadde offentliggjort sin avgjørelse og kunngjort Fredsprisen både for 1935 og 1936, den første til Ossietzky, den andre – og langt mindre kontroversielt – til Argentinas utenriksminister Carlos Saavedra Lamas.

Mens Lamas var kjent for sitt arbeid for fredssaken gjennom verv i Folkeforbundet, var Ossietzky blitt et symbol for motstanden mot Adolf Hitlers politikk i Tyskland. Som pasifist og redaktør for det venstreorienterte tidsskriftet «Die Weltbühne» hadde Ossietzky også stått i opposisjon til de tidligere makthaverne i landet og var idømt en straff på halvannet år for landsforræderi og spionasje i 1931. Gjennom artikler og på andre måter videreførte Ossietzky sitt antimilitaristiske arbeid, og han ble etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 betegnet som farlig for statens virksomhet og tatt i forvaring. Etter lengre tid i konsentrasjonsleir, var Ossietzky høsten 1936 lagt inn på et sykehus i Berlin.

«Hans navn er blitt reist som en kampfane mot dette regime og ved å tildeles fredsprisen spilles han ut direkte imot det,» het det i Adresseavisens lederartikkel, mens det på nyhetsplass var trykt et intervju med Ossietzky fra sykehuset. Han var svært glad for utmerkelsen og håpet at Nobelkomiteens beslutning ikke ville ha skadelige følger for Norge.

Her kan du lese flere saker om Nobels fredspris

I skjelvende frykt

I Adresseavisen hadde håpet vært at Nobelkomiteen innså faren ved å provosere Tyskland og at komiteen sto fast på sitt vedtak fra året før om at det ikke skulle utdeles noen pris for 1935. Men avisen skjønte åpenbart hva som var i gjære da både utenriksminister Halvdan Koht, sammen med Venstres leder Johan Ludwig Mowinckel, trakk seg fra Nobelkomiteen like før tildelingen høsten 1936. Etter avisens mening var dette med vikarierende motiver og med en klar reell årsak: Selv om Koht hadde gått inn for Ossietzkys kandidatur «for full musikk», ville han ikke som utenriksminister stå som ansvarlig for beslutningen og være med på å tenne brannfakkelen. «Nobelkomiteens mest fremtredende medlemmer har bedt sig fritatt for å ha noget med utdelingen å gjøre i skjelvende frykt for at hvad de enn gjør så vil der vanke pryl.»

Tyske utbrudd

Adresseavisen gikk tidlig ut ifra at Hitler personlig ville nekte Ossietzky å motta Fredsprisen. Ifølge offisielle meldinger fra tysk hold så man tildelingen som en utfordring fra «det halvkommunistiske storting» i Norge og mente beslutningen var gjort under påvirkning fra Sovjet, og et ledd i et sovjetisk forsøk på å danne en front mot Tyskland. Det ble videre hevdet at prisen til Ossietzky var i strid med statuttenes fredselskende ånd, og at Alfred Nobel ville vendt seg i sin grav hvis han så hvordan pengene hans ble brukt.

I Adresseavisen ble de tyske reaksjonene betegnet som «voldsomme følelsesutbrudd». Det var heller ikke annet å vente, mente avisen, som også refererte mange positive meldinger fra andre land. Men det var «neppe klokskapen i Nobelkomiteens handling som er gjenstand for det tyskfiendtlige utlands beundring, det er dumdristigheten, som berømmes, en dumdristighet som neppe noget annet land vilde innlatt sig på,» het det videre i avisen, som siterte Aftonbladets hjertesukk etter kunngjøringen av Fredsprisen til Ossietzky: «Godt at Sverige har stått utenfor dette opdrag!»

Men gjort gjerning sto ikke til å endre. Snart varslet Tyskland om en kraftig innskrenking av økonomisk og kulturell kontakt med Norge. Om Nobel vendte seg i sin grav, vites ikke, men familien Nobel tok i hvert fall sterk avstand fra tildelingen. Som ventet kom Ossietzky ikke til Oslo, og storparten av prispengene på 100 000 riksmark så han aldri noe til, før han døde, 45 år gammel, våren 1938. Det aller meste av beløpet var svindlet bort av en advokat, noe som Adresseavisen så som en sluttstrek på «fredspris-tragedien», som hadde vært preget av «enfoldighet fra først til sist».

Har du fått med deg nyheten om Trondheims nye rockescene? Les saker her.