De som oppsøker den andre spillefilmen til særdeles filmbegavede Lucile Hadzihalilovic med forventninger om skrekkfilm i ordets vanlige forstand, vil sannsynligvis bli skuffet og/eller irritert. Hennes første spillefilm siden utsøkte og mystiske «Innocence» fra en kostskole for jenter i 2004, er enda mer skrudd.
Les også «Bra ekkelt svangerskapsgys»
Et feminint, maritimt sted mellom David Lynchs «Eraserhead» og Nicolas Winding Refns «The Neon Demon», spiller «Evolution» på helt andre fortellergrep enn filmer flest. Filmen utspiller seg i en liten kystby med gutter i 10-årsalderen og kvinner som ser ut som sykepleiere fra 1940-tallet. Rundt et slags sanatorium hvor kvinnene dyrker levende skapninger i magene på guttene.
«Evolution» er en kunstfilm, underfortalt og mystisk, uten et likegyldig bilde. Om det også er betydelig filmkunst, er et diskusjonsspørsmål. Underfortalt, åpen, kjølig og fascinerende på den ene siden. Men også langsomt estetiserende, nesten til det irriterende.
Som den noe mer publikumsvennlige og etter mitt syn enda bedre debutfilmen hennes, er «Evolution» original, krevende filmkunst som krever tid og sannsynligvis vinner på gjensyn og ettervirkning. Som skrekkfilm er den nok den mest tungfordøyde på norsk kino i år. «Evolution» kan kun anbefales med advarsel. Ikke fordi den er så fæl, men fordi den er såpass krevende og annerledes enn det meste med sjangermerkelappen.
Les også anmeldelsen av Tom Fords «Nocturnal Animals»
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG