La det være sagt med én gang, «Angels and Daemons at Play» (1997) har aldri vært blant mine favorittalbum med Motorpsycho – verken da den kom eller sett i bakspeilet i senere år.

Innklemt mellom kontante, umiddelbare «Blissard» (96) og monumentale «Trust Us» (98) føles den søkende, nølende og litt løs i fisken, den gir et inntrykk av et band som ikke helt vet hvilken vei de skal gå.

Det gjorde de kanskje ikke heller. De var tilbake til trioformatet igjen, med de utfordringer det medførte, de var blitt bitt av jazzbasillen (tittelen er en utilslørt hyllest til Sun Ra), og de måtte forholde seg til den stadig større populariteten i kjølvannet av «Blissard». «AADAP» er riktignok preget av mye av den samme maksimalistiske «ja takk til alt»-tilnærmingen som gjorde «Timothy's Monster» (94) så vellykket, men uten det samme overskuddet og låtmaterialet. Albumet ble først gitt ut på tre cd-er (selv om musikken kunne fått plass på én), trinnvis i løpet av tre uker. Kanskje bidro oppdelingen til inntrykket av at plata ikke helt henger sammen.

Retter den nye luksusutgivelsen opp inntrykket, i kjølvannet av svært vellykkede nyutgivelser av «Timothy's Monster», «Blissard» og «Demon Box»? Også her er det originale albumet fordelt på tre cd-er, i tillegg får vi én cd med b-sider, rariteter og outtakes, mens de to siste platene er satt av til bandets konsert på Rockefeller 14. mars 1997. En konsert som ble sendt på NRK radio i redigert opptak, men som her presenteres i all sin 2,5 timer lange, lurvete og energiske prakt – komplett med det halvtimelange Deathprod-verket «Komet» som åpning. På raritets-plata finner vi blant annet Svartlamoen-kampsangen «Star Dancer vs. Car Cancer», vi får også en demoversjon av «Baby Jesus», som senere dukket opp på Sanderfingers debutalbum. Og ikke minst den klassiske Knutsen & Ludvigsen-coveren «Syk» med Snahs mamma Winnifried på vokal!

Mye artig, og sammen med fantastiske albumspor som kraftpoplåtene «Walking on Water» og «Starmelt/Lovelight», det såre eposet «Un Chien d'Espace» og tristessen «Stalemate» bidrar det til flere timers Motorpsycho-kos. Selvsagt opphøyd gjennom et eksemplarisk detaljert og opplysende hefte.

Selv om tåka som omga albumet den gangen letner noe gjennom et kontektstualisert gjenhør, står jeg likevel på at albumet som sådan er et litt musikalsk formløst og uforløst hvilesteg for Motorpsycho. Samtidig blir det tydelig hvorfor det likevel er et viktig Motorpsycho-album: Mange band har begynt egenrådig, før de gradvis har blitt mer strømlinjeformede og spist opp av sin egen suksess. Motorpsycho var også til en viss grad på vei dit, riktignok på sitt særegne vis. «AADAP» er viktig fordi den er bandets første virkelige brudd med forventningene fra bransje og publikum. I stedet for å surfe på «Blissard»-bølgen med mer av det samme, tok de ett steg tilbake og to til siden - fordi de kunne og ville. En mentalitet og selvtillitserklæring som har preget bandet og vår oppfatning av dem siden. Her er det Motorpsycho som bestemmer, vil du værra med så heng på.

Så er det jo enormt stas å fordype seg i en materie som er forvaltet og presentert med slik kjærlighet. Bandets nyutgivelser er riktignok nerdete nok for de fleste, men først og fremst representerer de karrierekontroll og en kulturhistorisk dokumentasjon på høyeste nivå - til etterfølgelse for andre med mer slepphendt forhold til egen katalog og produksjon.

Luksusutgaven av «Angels and Daemons at Play» ender ikke opp som bandets beste, men er like fullt en essensiell del av det som vil ende opp som det foreløpig mest omfattende og imponerende dokumentasjonsprosjektet i norsk rockhistorie.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Foto: Kim Hiorthøy