In every dream home a heartache
And every step I take
Takes me further from heaven
Is there a heaven?
I'd like to think so
Er hulheten i det moderne Velstands-Vesten mer rystende beskrevet i en poplåt enn i «In Every Dream Home A Heartache»?
Det har jeg tenkt gjentatte ganger siden låten opprinnelig ble utgitt i 1973, og jeg tenkte det igjen, en beveget kveld som ble natt og vel så det, for en drøy uke siden, da både «... Dream Home ...» og resten av albumet den hører hjemme på, gikk sine runder over anlegget.
Tankene gikk til en som kom innom Dromedar Bakklandet en ganske vanlig sur vinterdag, og der satt Bryan Ferry og gjorde et febrilt forsøk på å varme seg med hutrende hender rundt en kopp cortado. Han skal ha vært på besøk til sønnen som studerte i Trondheim.
Vidunderlig om dette er sant, og hvorfor skulle det ikke være det? Så liten har verden blitt, og Bryan Ferry er dessuten hjemmevant i enda fjernere avkroker i vårt langstrakte land, han er en ivrig laksefisker som kjenner flere av elvene i vår region.
Jeg skulle gjerne ha møtt Ferry tilfeldig på Dromedar, og jeg tror vi ville hatt noe å snakke om.
Vi kunne ha snakket om hans gode forhold til Norge generelt og norske lakseelver spesielt. Vi kunne snakket om konsertene hans generelt og den siste jeg var på, Konserthuset i Oslo i mai, spesielt.
Vi kunne snakket om hans forhold til Brian Eno, som vel kommer til Trondheim neste sommer, mens Bryan aldri har vært her for å spille. Vi kunne ha snakket om gjenforening av Roxy Music med Brian Eno, kontra uten Brian Eno.
Ferry beseiret Romsdalsmuseet
Vi kunne snakket om fine Roxy Music-album som «Avalon» og «Stranded», vi kunne snakket om fine Bryan Ferry-album som «These Foolish Things» og «Let's Stick Together».
Vi kunne snakket om flotte enkeltlåter som «Oh Yeah» og «More Than This», og enda flottere coverversjoner som den hjerteskjærende «Jealous Guy» som kom ut rett etter opphavsmannen John Lennons død og den sofistikerte versjonen av standarden «You Go To My Head». For å nevne noe.
Men da hadde vi ennå ikke vært i nærheten av det viktigste. For mens jeg har et sterkt forhold til de nevnte låter og album, og et mer distansert et til de temmelig glatte og kjølige utgivelsene hans de siste 30 år, så har jeg et forrykende intenst forhold til tre spesielle album.
Mitt kjærlighetsforhold til Bryan Ferry, Brian Eno og Roxy Music startet i 1972 med singlen «Virginia Plain» og debutalbumet «Roxy Music». Det hender ikke sjelden at jeg mener at dette er det flotteste albumet utgitt. Bare selve starten på «Ladytron»:
You've got me girl on the run around
run around
You've got me all around town
You've got me girl on the run around
And it's getting me down, getting me down
Teksten ser jo til forveksling ut som halvparten av alle poptekster siden 1958, men den lallende desperasjonen det blir uttrykt med, og det vindskeive, skumle arrangementet med de merkeligste uromomenter fra Eno, gjorde dette til noe helt spesielt og samtidig helt representativt for plata.
Personlig har jeg en annen assosiasjon, min gode, men for lengst avdøde, venn Torger som gjennom en hel sommerferie vekte meg før avisbudruta hver morgen med at han sang disse fire første strofene av «Ladytron» fra gata og opp til det åpne soveromsvinduet. Dette minnet gjør ikke akkurat låten dårligere.
Albumet som helhet er så tilgjengelig, så kompromissløst, så tidløst, så moderne, så intenst, så kjølig, så arrogant og så ydmykt. Det ligner ikke på noe annet, Jo, det gjør jo det.
Da de skulle lage sitt andre album, røpet de at Velvet Undergrounds andre album «White Light White Heat» var et forbilde. Hvordan skulle de følge opp en sensasjonell debut med masse sterke enkeltlåter som bandet hadde terpet på i over et år, når de måtte lage et nytt album i all hast med låter de ikke hadde rukket å skrive.
Jo, de gjorde som Velvet, spilte albumet rett inn, live i studio - med den umiddelbarheten og nerven som hører med.
Mange kritikere mener at dette er Roxy Musics største stund. Jeg synes som regel at debuten er enda sterkere; men akkurat nå, etter min hete natt med albumet, er jeg enig i at det er dette som er Roxys «Revolver». En av likhetene med The Beatles' mesterverk er at jeg alltid hopper over førstelåtene, «Do The Strand» og «Taxman», to tøffe, energiske låter med generelt god status i bandkatalogene, men jeg liker ingen av dem noe særlig.
Resten av albumet derimot. Med «... Dream Home ...» og «Editions Of You» som de definitive høydepunkter, ved siden av det korte, ekstremt sårbare øyeblikket i det lange avsluttende tittelkuttet, der Bryan Ferry har sin karrieres mest uttrykksfulle vokal.
You watch me walk away
Tara tara ...
Roxy Music ble profesjonalisert, strukturert og glattpolert etter at Eno forlot bandet etter dette albumet. Første del av tredjealbumet «Stranded» var magisk, men gradvis ble Roxy Music et ganske streit band. Jeg trodde jeg aldri igjen ville oppleve Bryan Ferry så hudløs og sårbar som i de to første Roxy-albumene.
Men så, på det femte soloalbumet i 1978, halvt om halvt med egne låter og covere, stilte Ferry seg frem i all sin forsvarsløse utilstrekkelighet, i originaler som «This Island Earth» og «When She Walks In The Room» og coverlåter som «That's How Strong My Love Is» og tidenes kanskje såreste versjon av den irske standarden «Carrickfergus».
Forhistorien til fortvilelsen nådde oss etter hvert. Ferry hadde etterlatt sin kjæreste Jerry Hall hjemme og leste i sladrespaltene om hyppige nattklubbesøk med en viss Mick Jagger.
Lettere likevel da å ha forhold til den oppblåsbare kjæresten i «In Every Dream Home A Heartache»:
Inflatable doll
Lover ungrateful
I blew up your body
But you blew my mind