Jeg kan fortsatt fornemme det mentale knyttneveslaget i magen, og skuffelsen etterpå.
Året var 1993, byen var Nashville, åstedet var The Bluebird Café, anledningen var en spesialkonsert med Kevin Welsh.
Konserten var sikkert veldig fin, men det er ikke den jeg husker. Derimot ser jeg tydelig for meg den L-formede baren bakerst i det intime lokalet, og at jeg selv sto alene ved bardisken nederst i kortenden av L-en.
Jeg husker at det kom en enslig type og stilte seg ved hjørnet av L-en, og dermed i min siktlinje mot scenen. Han snudde seg spørrende mot meg, med det usagte «ødelegger jeg utsikten?» Jeg smilte og ristet på hodet, han snudde seg mot scenen, og det var da knyttneven rammet magen med infernalsk styrke.
Magen tok det først, hodet etterpå. Dette kunne ikke være andre enn min ungdoms store musikalske helt Steve Winwood?
Men hodet trodde fortsatt ikke helt på magen. Mannen foran meg virket veldig anonym, hadde ingen «aura». Kunne dette virkelig være Winwood?
The Bluebird Café er et sted der man holder kjeft på konsert. Man lytter. Men jeg smøg meg bort til min gode venn Leif noen meter unna. Er ikke dette Steve Winwood, hvisket jeg inn i øret hans og pekte. Leif kikket i retning min nye venn, og ristet skråsikkert på hodet.
Jeg godtok Leifs dom, ettersom han faktisk hadde møtt Winwood.
Vårt eksemplariske vertskap i Nashville, Jim Sheradden, kom og hentet oss før konserten var ferdig, for å kjøre oss videre til en konsert med Jim Lauderdale på den andre siden av byen. Jeg vinket i hilsen til min fortsatt enslige kamerat i baren, som smilte tilbake.
Etter at nok en konsert var konsumert og vi debrifet med en øl, sa jeg at jeg fortsatt syntes mannen i baren lignet veldig på Steve Winwood.
- Winwood? Jeg trodde du sa Steve Wynn, utbrøt Leif. Hva annet kan en vente av hørselen til en musikkjournalist på tredje tiåret.
- Winwood kan det utmerket god være, han bor jo her i byen, fordypet han. For å gni det inn.
Dagen etter kunne kompis Sheradden bekrefte magefølelsen. Han hadde snappet det opp på byen, Winwood hadde vært innom Bluebird Café kvelden før.
Så nærme var jeg en av mine største helter, og 23 år etter har jeg fortsatt til å gode å være på konsert med ham. Jeg har misset på hver mulighet, senest på Notodden i 2007.
Jeg har da heller ikke vært så veldig opptatt av hva han har drevet med de siste tiårene. Solokarrieren som begynte i 1977 består av en del ganske fine album og noen riktig fine enkeltlåter, men likevel. I 1994 visste jeg altså ikke engang hvor han bodde.
Men musikken han laget frem til 1977 blir jeg aldri ferdig med.
Stevie Wonder var the former 13 year old genius - Englands egen Little Steven var 14 da han ble frontfigur i Spencer Davis Group. Han var 17 år da han var med på å skrive bandets første nummer 1-hit «Keep on Running», og før han var 19 hadde han dessuten «Gimme Some Lovin» og «I'm A Man» på samvittigheten.
Man kan snakke mye om talentene i England på 60-tallet, med fenomenale stemmer som Van Morrison, Eric Burdon og Colin Blunstone, fenomenale gitarister som Jeff Beck, George Harrison og Eric Clapton, fenomenale keyboardister som Alan Price, Rod Argent og Nicky Hopkins.
Det helt spesielle med Steve Winwood er at han hadde kunnet toppe alle disse tre kategoriene, i tillegg til at han var mer enn habil på andre instrumenter og altså var en meget god låtskriver. Klart at for eksempel Dylan, Bowie, Prince, Marley med noen flere hadde større artistiske visjoner, og har betydd mer for rockens utvikling. Winwoods karriere og liv ble nok også preget av litt for hard livsstil litt for tidlig i tenårene. Han er stor og viktig, men kunne vært enda større og viktigere. Men finere musiker enn Winwood tror jeg ikke rocken har skapt.
19 år gammel, tidlig i 1967, tar Englands fineste soulvokalist farvel med Spencer Davis, og starter den psykedeliske popgruppa Traffic. De tar slagordet getting it together in the country bokstavelig, og flytter sammen i et hus på landsbygda i Berkshire, omtrent samtidig som deres to første singler «Paper Sun» og «Hole In My Shoe» topper singlelistene og definerer tidsånden.
Det er ikke bare musiseringen som blir heftig i Traffic-huset, det er langt unna byen, men sosialt tør en godt kalle livet der. Traffic er oppløst flere ganger i løpet av en ti år lang bandhistorikk.
Første gang Traffic splittet starter Winwood supergruppa Blind Faith med Eric Clapton, de gir ut et ganske fint debutalbum og reiser på turné, men Clapton har det enda mer moro sammen med oppvarmingsbandet, Delaney & Bonnie.
Andre gang starter Winwood på en soloplate, men trenger medmusikere og tar kontakt med bandkompisene Jim Capaldi og Chris Wood, og så ender det opp som den kanskje fineste og mest organiske Traffic-plata: «John Barleycorn Must Die».
Så vokser Traffic fra trio til fullendt jazzrockbesetning. Midt på 70-tallet er det et typisk utforskende progrockband, men ikke typisk likevel. For det er alltid melodiøsiteten i Winwoods piano, alltid Chris Woods fløyte, alltid trommis Jim Capaldis tekster og Winwoods melodier. Det er noe svalt, sårbart over alt de gjør.
En annen ting som gjorde at jeg holdt fast på Traffic og var spent på hvert nye album, var (kanskje paradoksalt nok) at de aldri helt nådde sitt potensial. Jeg hørte alltid fine nyanser, fine detaljer, fine enkeltlåter, men også at de hadde noe til gode.
Clapton går i barndommen
Ulikt for eksempel Television i 1977. Debutalbumet deres var så fullbrakt i sin sårbarhet at jeg aldri brydde meg om å lytte ordentlig på andrealbumet. Det ville jo uansett aldri matche debuten.
Steve Winwoods solokarriere ble kanskje ikke like definitiv, men han fant sitt gjenkjennelige lydbilde på stadig mer sporadiske utgivelser, og hadde stor kommersiell suksess.
Det blir aldri mer Traffic. Winwood ble uforsonlig uvenn med gitarist Dave Mason, som skrev «Hole in My Shoe» og flere andre av de beste låtene i Traffics tidligere karriere, allerede sent på 60-tallet. Chris Wood døde i 1983. Winwood og Jim Capaldi ga ut et ganske fint album som Traffic i 1994, men i 2005 døde også Capaldi.
Men Steve Winwood er der ute. Et eller annet sted.
ole.jacob.hoel@adresseavisen.no
