Det er blitt sagt at internasjonale formelbøker har tatt for stor plass i norske bokhandlere og hos norske boklesere, til forkleinelse for bra norske romaner.
Samtidig har middels norsk krim i de siste årene overdøvet virkelig gode internasjonale krimnavn. Skrekkeksemplet er hun som i mine øyne har skrevet de mest spennende og mest intelligente krimbøkene i Europa det siste tiåret, franske Fred Vargas. Hun er «gitt opp» av sitt norske forlag, og hennes to siste romaner er ikke oversatt til norsk.
Å lese Vargas er som å entre et parallelt univers
Her er to godbiter innen oversatt krim som ikke bør overses når status settes for krimåret 2016. Bøkene har det til felles at forfatterne har vært gjennom en stagnasjonsperiode, men har funnet tilbake til gammel vitalitet ved å skrive såkalte «prequels» med sine etablerte krimhelter.
Arnaldur Indridason var det heteste navnet i nordisk krim med sin helt Erlendur Sveinsson, men etter at han hadde skrevet én bok årlig i over ti år, begynte formularet å bli tynnslitt og bøkene kjedsommelig pratsomme.
Men nå har Indridason gått tilbake i tid, startet på ny frisk med Sveinsson som ung politibetjent, og i hans trettende bok totalt, den andre i den nye serien, faller alt på plass.
Dette er årets beste bøker
Indridason har hele tiden hatt to klare prosjekter. Han skriver om den politiske utviklingen i Island og Europa i etterkrigstiden - og han skriver om Erlendur Sveinssons personlige traumer, basert på savn og skyldfølelse overfor broren som forsvant etter en felles tur på fjellet og aldri kom tilbake.
I «Glemt» er det to tidsplan, hovedhandlingen er fra 1978, mens Erlendur også jobber med en «cold case» - en forsvinningssak fra 25 år tidligere.
Hovedfokus i begge handlingene er den amerikanske basen på Keflavik, i det store bildet er det fokus på amerikansk maktmisbruk og mulig hemmelig lagring av atomvåpen, og i det lille bildet ligger innflytelsen på det islandske dagliglivet, med tilgang til jeans og amerikansk popmusikk i 1953, sprit og marihuana i 1978.
Kepler leverer varene igjen
Erlendur er på sporet i begge saker. Personlig er han nyskilt, savner sin lille jente som han ikke får treffe og smugkikker på henne i barnehagen. Dette utdyper bildet av en trøblete sjel for oss som kjenner det videre løpet i Erlendurs liv.
«Glemt» er den beste boka til Indridason siden hans to første krimbøker, som begge ble belønnet med Glassnøkkelen for beste nordiske krim.
Belinda Bauer er også tilbake på sporet, i selskap med en gammel
kjenning for oss som er spesielt glade i Bauers første bøker.
DCI Marvel er en «grumpy» etterforsker på Exmoore. Han debuterte i Bauers andre roman «Darklands», men hun gikk litt lei ham og universet på hedelandskapet i Exmoore. Hun prøvde andre miljøer som ikke fungerte like bra. «Den synske» er på topp tre av hennes bøker - og er en «prequel» fra Sør-London med Marvel i hovedrollen. Handlingen er den direkte foranledningen til at Marvel ble forvist til den ganske så grå byen Taunton, det administrative sentret i Somerset.
nytt høydepunkt i norsk krims mest spennende forfatterskap
«Den synske» har grå og triste menneskeskjebner rundt hvert hjørne, mennesker som har opplevd smertelige tap og har lært seg hver sine håpløse måter å takle dem på. Noen av dem gir tittelrollen «Den synske» og andre svindlere sine livsgrunnlag.
Det resignerte persongalleriet blir ømt formidlet, men det er koblet til ramsalte beskrivelser av sjarlatanene de er omgitt av. Bauer skriver sylskarpe, humoristiske dialoger og er generelt en mester i underfortelling, samtidig som plottet denne gangen sitter som spikret, inkludert en freidig slutt.