År: 1918

Stikkord: Julehandel

Mange mennesker var ute i gatene i Trondheim siste søndag før jul i 1918. Særlig var det folksomt i Olav Tryggvasons gate, Nordre og Kongens gate, der det var flest butikkvinduer med store, opplyste juleutstillinger. «Trods den ret friske kulde» hadde et stort antall tatt seg en aftenstur, rapporterte avisen. Størst publikum hadde «som sedvanlig» Dopheides utstillingsvinduer i Nordre gate 3. Dopheides Magasin var byens eneste spesialforretning innen leketøy og førte ellers sportsartikler, som naturlig nok også var en populær vare i førjulstiden.

Her kan du lese flere saker fra Adresseavisens jubileumsserie

«Det var et meget ungdommelig og meget begeistret publikum som klemte sine næsetipper flat mot de store speilglasruter, og hadde meget vanskelig for at løsrive sine øine fra det paradis som var tryllet frem der inde, og det var mange lægselsfulde blikke som blev sendt mot de oplyste vinduer, da mor tok den smaa og trak avsted i retning av ‘Fix Moderne’. Det var utenfor den forretning damerne slog leir,» fortalte avisen om ettermiddagen lillejulaften. Da var det i timene før registrert et tydelig temposkifte og stemningsendring i byen.

Travel innspurt

«Folk har pludselig faat det saa mærkelig travelt. De løper gjennem gaterne, og det er visst ikke bare for kuldens skyld,» het det i avisens ferske rapport. Hittil i desember hadde folk gått rolig omkring i byen, stanset utenfor butikkvinduene og sett på de utstilte varene. Dagen før dagen var dette forandret: «I dag stanser ingen utenfor butikvinduerne, og ingen gir sig tid til at prutte, de bare kjøper og betaler. Det er en nervøs uro over alle, like fra guttungerne til den ærverdige graasprængte herre med pels og skindhue.» Særlig stor trengsel var det i tobakksforretningene. Men også i manufakturforretningene, kolonialbutikkene og hos bokhandlerne var det stor pågang og travelhet.

Avisen beskrev et besøk i en av moteforretningene, der damene «betraktet de fixe silkebluser og ultra moderne hatte, som i grams laa strødd utover borde og bænke».

Såpass tett innpå jul begynte det å gå tomt for enkelte varer, fra sjokolade til julelys. Over hele byen var det dessuten utsolgt for presangvarer som snipper, silkelommetørklær, mansjettskjorter og kravebeskyttere. Størst mangel var det imidlertid på vekslepenger, og dette var «temmelig generende» for forretningsstanden under julehandelen. Det var smått med kobber- og sølvmynt samt kronesedler, og situasjonen var ofte fortvilt, meldte avisen. Flere butikker var nødt til å avvise kunder som ikke hadde akkurat beløp å betale med.

Julefortelling

Men jul var ikke bare handel og gavekjøp. Adresseavisen sørget for at leserne fikk noe annet å sysle med, da det ble invitert til julefortelling-konkurranse i god tid før jul. Ved fristens slutt var det innkommet 23 bidrag, men 19 av disse ble «enstemmig utkaaret til henlæggelse på et bord temmelig nær redaktionens store papirkurv». Juryen ble slått av «det væld av mangel paa fantasi og point som de ulykkelige 19 præsterte av skjønliterær begavelse», og en av avisens medarbeidere «fik et anfald av melankoli ved at gjennemstreife 10 tætskrevne folioark, hvor den ukjendte forfatter la hele sin sjæls dybde ned i det intetsigende øde som sted til skrik i julenattens stilhet.»

Etter avisens strenge og temmelig nedlatende syn var det bare fire av bidragene som var verdt en seriøs vurdering, og vinner av konkurransen ble forfatteren og Dagsposten-journalisten Sigurd Skaun, som på denne måten ble 100 kroner rikere til jul. Skauns fortelling het «Ensom jul» og ble trykt på første side i Adresseavisens utgave julaften.

Verdig trengende

Mange satt ensomme i julen, og det fantes en hel del fattige som trengte hjelp, ikke minst til brensel. Prisene hadde steget under verdenskrigen, og selv om lønningene også hadde økt, skapte dyrtiden spesielt store problemer for arbeidsløse og andre uten fast inntekt. For ubemidlede hadde Adresseavisen i løpet av krigsårene startet en innsamling før jul, en «Pauvre honteux»-innsamling, som for de språkmektige kunne forstås som en innsamling for «verdig trengende».

Selv omtalte avisen målgruppen på denne måten: «Det sitter rundt om i vor by saa mange, som har set bedre dage, men som nu har det ondt; i de allerfleste tilfælder ganske uforskyldt.»

Avisen anmodet om publikums medfølelse. «Der er rim paa de fattiges rute. Og hvem vil ikke bringe den fattige julevarme,» het det i en av appellene. Under ledelse av prestene i byen ble verdige kandidater valgt ut og tildelt penger etter hvert som de kom inn.

Julaften i 1918 kunne årets milde gaver summeres til 12 879 kroner, noe som var rekord for denne innsamlingen. Inflasjonen hadde også her gjort sin virkning.