«Look up here, I’m in heaven / I’ve got scars that can’t be seen / I’ve got drama, can’t be stolen / Everybody knows me now (...) Oh I’ll be free / Ain’t that just like me»

Sterke linjer fra David Bowies «Lazarus», som Adresseavisens musikkanmeldere i dag kårer til den beste låten fra 2016. Bowies svanesang «Blackstar», gitt ut på hans 69-årsdag i januar og bare to dager før han døde i en nesten mytisk dramaturgi, er også årets beste album ifølge oss.

Her er årets beste musikk - se og hør listene

Han var ikke den eneste vi mistet. At første- og andregenerasjons rocklegender når livets høst og faller bort, har vi måttet venne oss til lenge. Likevel ble det litt i overkant i år. Allerede 28. desember i fjor døde Motörheads Lemmy, som et slags forvarsel på hva vi hadde i vente. Siden falt de, den ene etter den andre. Prince, Leonard Cohen, Glenn Frey, Greg Lake og Keith Emerson, Leon Russell, Sverre Kjelsberg, Phife Dawg, George Martin – og vi kunne nevnt mange, mange flere.

Men vi har ikke kåret «Blackstar» til årets album for å vise Bowie den siste ære. Eller, hvem vet, det er vel en sjanse for at verken vi eller andre hadde hatt albumet på topp dersom han fortsatt var i live. Men ingen plater eksisterer i et vakuum. Dødsfallet fikk oss til å gå tilbake, høre på ham med friske, nysgjerrige ører, sette ham i sammenheng og ikke minst – slutte å ta ham for gitt. Leonard Cohen gjorde en like elegant sorti med sin «You Want it Darker» – enda mer åpenbart enn Bowie tok han farvel gjennom musikken og skrev sedvanlig elegant og vist om en nokså uutforsket tema i rockpoesien: Enden på livet.

Alle dødsfallene var ikke den eneste skyggen som falt over 2017. Vi gikk inn i året med Paris-terroren, et direkte angrep på musikken som livsbejaende kraft og frihetssymbol, som bakteppe. 12 måneder senere har vi pådratt oss Brexit, Donald Trump, flyktningkrise og humanitær katastrofe i Syria. Kanskje er det derfor listene våre domineres av det mørke, melankolske og ettertenksomme i år, selv om mer eskapistisk og bekymringsløs EDM fortsatt dominerer salgs- og strømmelistene. Mørkemannen Nick Cave ga ut sitt beste album på lenge, det samme gjorde Radiohead. Stein Torleif Bjella, hvis humor er av den svarte sorten, gikk til topps blant de norske utgivelsene – slik han har for vane hver gang han gir ut album – med hjelp fra gode trønderske krefter i produsent Bård Ingebrigtsen og flere musikere fra Namsos.

De store og etablerte hadde med andre ord et godt år. Heldigvis er det ikke fritt for yngre og friskere krefter. Indie-supertalentet Will Toledo, alias Car Seat Headrest, fikk orden i sysakene med et fokusert album etter tolv lo-fi-utgivelser mellom 2010 og 2015. Angel Olsen fortsatte den oppadgående kurven, mens Anderson Paak sto fram som et stort, samlende soultalent.

I Norge fikk Bjella knivskarp konkurranse fra Jenny Hval. Med «Blood Bitch» laget hun sitt mest melodiøse og tilgjengelige album til nå, til internasjonal oppsikt, uten å gå på akkord med sin kompromissløse kunstneriske visjon. Highasakite klarte ikke å vinne kåringen for tredje gang, men kom på pallen i hard kamp med Hjerteslag, som viste at unge mennesker fortsatt kan lage drivende gode gitarrockalbum av den gamle sorten. Trønderske travere som Motorpsycho kom med også i år, det samme gjorde ferskere Snøskred.

Og la oss avslutningsvis ta en ekstra skål i jula for søstrene Beyoncé og Solange Knowles. Har et søskenpar, uavhengig av hverandre, gitt ut to så sterke plater i ett og samme år? Deres samlede kulturelle betydning vokser stadig og kan knapt overvurderes. Noen av oss mente at lillesøster Solange ga ut et enda bedre og mer vidsynt album med «A Seat at the Table», en stillfaren, men intens utforskning av egne røtter og svartes virkelighet i dagens USA. Storesøsters verk «Lemonade» – halvt samlivsterapi, halvt mobiliserende frigjøringsprosjekt – heves på sin side betraktelig om du nyter det gjennom den medfølgende filmen.

Sett av tid til dem begge nå i jula, hekt på Frank Oceans dypt etterlengtede og like dypt tilfredsstillende «Blonde», samt A Tribe Called Quests rasende comeback/avskjed «We Got it From Here ... Thank You For Your Services». Der har du en kvartett som vil gi næring til ører og tanker langt inn i 2017.