Det er snedig at disse bøkene utgis samtidig. Mest fordi Steinkjer-boka understreker det unike musikkmiljøet i Namsos. For rocken i Steinkjer kan kalles normalen i en middels norsk småby. De første tiårene med rockekultur er mest av interesse for dem som selv var til stede.

Men Bjørn Skarsem har laget en grundig og god bok. Han har organisert boka ut fra tiår, og innen hvert hovedkapittel tematisk etter band.

Jeg er mer enn middels musikkinteressert, men uten spesielle røtter i Steinkjer, og da er det ikke mange band jeg har noe forhold til. Men jeg husker Skonrock, husker navnet Opera Buffa og tror jeg så vidt hørte albumet til Moas ark.

Når jeg leser gjennom boka, kjenner jeg dessuten igjen andre navn fra andre samfunnsområder – og blir overrasket over at regionens største korprofil de siste fire tiårene, Tove Ramlo var med i rockeband på 60-tallet. Og så skulle jeg virkelig ønsket jeg hadde fått oppleve Machines på 60-tallet, de må ha vært et vitalt band. Men jeg kan leve med at jeg ikke fikk med meg bandet Aids på 80-tallet. Repertoaret sto ikke helt i stil med navnet, de spilte coverlåter av Status Quo og Dire Straits.

Det er moro å lese om sånt, også for en utenforstående. Skarsem setter også Steinkjerrocken inn i en nasjonal og internasjonal sammenheng på en klok og forståelig måte. Og så er det masse navn for dem som var der og barnebarna deres. Verken layout eller billedkvalitet er all verden, men noen fine tidstypiske miljøbilder trekker opp.

Kaare Skevik jrs bok er mye mer proff og tiltalende på layout og fototilfang, men er noe mer uryddig i tilnærmingsmåte. Historien er fortalt fra år til år, er en blanding av skriftlige kilder, innsendte bidrag fra andre musikere klippet inn der det passer – og personlige minner fra en redaktør og hovedforfatter som har vært særdeles til stede i de viktigste fasene av historien, som trommis i Prudence og senere delaktig i både Aleksandersen og Tyslands solokarrierer.

Skevik skriver ekstra underholdende når han blander inn de mer uformelle og personlige minnene, men det er litt vanskelig å skille snørr og bart når han forteller om seg selv i tredjeperson som en hvilken som helst annen aktør.

Boka favner videre enn rocken, med litt om symfoniorkester, kulturskole og korps, men det er nok mye for å hanke inn ekstra støttekroner. Det er liten tvil om at det er rocken som gjelder her.

Men nok prat, over til det konkrete kampreferatet:

1-0: Namsos har den sterkeste forhistorien, med viktige enkeltpersoner som Ola Mediå og Harry Aleksandersen.

2-0: Stein Ingebrigtsen blir stor nasjonal stjerne fra «Langt hår», og hjelper frem yngre folk i hjembyen.

3-0: Prudence er ved siden av Popol Ace det viktigste norske rockebandet på 70-tallet.

4-0: Terje Tysland blir nasjonal stjerne som soloartist fra brakdebuten «Stakkars klovn» i 1977 og fremover.

5-0: Åge Aleksandersen. Trenger vel ikke si mer.

6-0: D.D.E. var det mestselgende norske bandet på 90-tallet, og er stadig store.

6-1: Det spørs om Namsos har brent mye av kruttet, i dette første bindet er også navn som Nullskattesnylterne, Askil Holm og Chand Thorsvik delvis forskuttert. I eventuelle nye bind vil Namsos ha store problemer med å nå Steinkjer til knærne. Første bind i Steinkjer-historien avsluttes allerede i 1986. Det betyr at de har Motorpsychos Hans Magnus «Snah» Ryan, Stian Westerhus og Ida Jenshus til gode.