Inspirert av virkelige hendelser, heter det i starten av fransk-polske «Agnus Dei» med «De Uskyldige» som kledelig norsk undertittel. Regissør Anne Fontaine skal æres for å løfte fram en ufattelig stygg historie, inspirert av erfaringene til den franske Røde Kors-legen Madeleine Pauliac.
Lou de Laâge spiller legen som i desember 1945 i dølgsmål blir tilkalt til et kloster, til en ung nonne i barselseng. Hun oppdager at mange av nonnene er gravide, etter at sovjetiske soldater har begått massevoldtekter i klosteret.
Historien i «Agnus Dei» er et drama om lidelse og tro som er krevende å bære fram på film. Regissør Anne Fontaine («Coco før Chanel») har gjort den litt penere og glattere på overflaten enn filmen helt har godt av.
Tidskoloritt, dramaturgi og hovedrolleinnehaver Lou de Laâge og hennes scener utenfor klosteret virker hentet fra en annen film enn det rystende dramaet som utspiller seg blant og rundt de troende kvinnene. Som ikke vet hva de skal gjøre, og mest av alt er redd for at omgivelsene skal få vite hva som har skjedd dem.
Nonner har alltid gjort seg godt på film. Pawel Pawlikowskis Oscar-vinner «Ida» (2013) – også den fra Polen – er det beste nyere eksempelet. «Agnus Dei» har en minst like rystende historie, men lykkes ikke like godt i å balansere den i filmfortelling og filmspråk. Det oppleves likevel viktig at denne skampletten i seierherrenes historie blir fortalt, om så med bred pensel.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG