I begynnelsen av 2016 startet jeg denne serien med musikalske tilbakeblikk med å skrive om de tre beste albumene i 1966, et av tidenes beste år for popmusikk.

Derfor var det naturlig å avslutte året og serien med å skrive om de tre beste albumene i 1967, også et av tidenes beste år for popmusikk.

Men hvilke album skulle jeg velge?

Mens 1966 produserte et knippe album av overveldende kvalitet og betydning, hadde 1967 ikke fullt det samme toppnivået, men var helt uslåelig på bredde.

Om jeg hadde tatt utgangspunkt i både kvalitet, betydning for rockens videre utvikling og personlig smak, er det ikke stor tvil om at debutalbumet til Velvet Underground ville toppe.

Velvet Underground ga ut sine to første album i 1967.

Så ville avgjort Loves mesterverk «Forever Changes» ligget godt an, mens Left Bankes «Walk Away Renee» ville vært en reell utfordrer.

Jeg har et elsk/hat-forhold til The Doors,

jeg hørte så mye på dem i en periode at det ble for mye. Men av og til er

the doors of perception

fortsatt åpne, og da kommer jeg ikke utenom de mest sentrale låtene fra de to klassiske albumene Jim Morrison & co. ga ut i 1967, debuten «The Doors» og «Strange Days».

The Doors ga ut sine to første album i 1967.

Også Jimi Hendrix Experience ga ut sine to første album i 1967 – både «Are You Experienced» og «Axis Bold As Love» ville vært aktuelle til hvilket som helst års topp tre.

Rockmusikere og deres plateselskaper hadde det travelt i den tiden, en rekke artister ga ut flere album i 1967, The Beatles hadde sin noe overvurderte «Sgt pepper» og noe undervurderte «Magical Mystery Tour», the Rolling Stones hadde et riktig bra album i «Between The buttons» og et snedig et med «Their Satanic Majesties Request», The Hollies hadde to, både The Monkees og Donovan hadde (minst) tre album. Jefferson Airplane og Country Joe & the Fish ga begge ut karrierens to fineste album. The Byrds ga ut «Younger Than Yesterday», Bob Dylan «John Wesley Harding», Cream sitt andre album «Disraeli Gears», det kom et ganske bra album med The Who og et veldig bra album med The Kinks.

Snedig nok ga 1967 oss debutalbumene

til så vel Leonard Cohen som David Bowie, dessuten debuterte Pink Floyd, Traffic, Bee Gees, Bonzo Dog Band, Moody Blues, The Nice, Box Tops, Grateful Dead – og ikke minst Captain Beefheart, Scott Walker, Van Morrison, John Martyn og Cat Stevens.

Captain Beefheart debuterte i 1967.

Og da har jeg ennå ikke nevnt en rekke friske soul-utgivelser, bra country og jazz. Og det er garantert noen jeg har glemt i farten. Frank Zappa. Incredible String Band.

Men nok oppramsing. Dere skjønner tegningen. Det er ikke lett å kåre årets tre beste album i året med flest bra album i rockhistorien.

Så dette tok en annen retning.

«Summer Of Love» og flower power er de fremste stikkordene for hva som foregikk i ungdomskulturen i 1967, med hovedbase i San Francisco, til dit du ikke dro uten å sørge for å ha blomster i håret.

Men min fremste assosiasjon til sommer generelt og 1967 spesielt er snarere fuglekvitter og den mykt forførende soulstemmen til Felix Cavaliere i The Young Rascals' «Groovin».

Forventningene, kulheten og den avslappede gleden i den låten er som en tidskapsel inneholdende den perfekte sommerdagen – selv om produsentene nok kan beskyldes for å overdrive bruken av fuglekvitter.

Den mest inderlige gjengen: Ingen hadde så mye sol og soul i seg som The Young Rascals.

Albumet «Groovin» var det siste bandet ga ut før de følte seg for voksne til å ha med Young i bandnavnet, det er også deres beste album – med «How Can I Be Sure» som et enda større høydepunkt enn tittelkuttet, en låt jeg noe beskjemmet må innrømme at jeg ble introdusert for via David Cassidys versjon fem-seks år senere. Den er fin den også.

1. Young Rascals: Groovin' Jazzete, mystisk, melodiøst, toppet av Felix Cavalieres myke soulstemme. Tittelkuttet er tidenes sommerlåt, men «How Can I Be Sure» er kanskje likevel favorittlåten

Enda mer feststemt, enda mer ubekymret,

enda mer allsangvennlig og en enda større hit var The Turtles «Happy Together». Den er på grensen til det banale, men absolutt innenfor, ifølge undertegnede i hvert fall.

Den gladeste gjengen: The Turtles sang om sommer og glede, av og til med lett synlig ironi.

Men jeg skjønner bandet, med Howard Kaylan og Mark Volman i spissens frustrasjon over plateselskapet (og kanskje studioprodusent Eirik Wangbergs?) stadige mas om en ny «Happy Together».

2. The Turtles: Happy Together Bak det glade, ubekymrede, tilgjengelige ligger en hippiefisert surrealistisk lek med det meste.

Resultatet kom året etter, med deres (og kanskje popmusikkens) fineste låt «Elenore» – som strengt tatt er en parodi på deres egen «Happy Together» og tilsvarende gladpoplåter. De fylte teksten med alle klisjeene de fikk plass til i en amorøs ung manns sang til sitt hjertes utkårne:

Elenore, gee, I think you're swell

And you really do me well

You're my pride and joy, et cetera

Dette var en vri som fikk bare vinnere – Kaylan og Volman fikk ha det morsomt på selskapets bekostning, plateselskapet skjønte ikke satiren og syntes låten var lidderlig fin – og det gjorde platepublikummet også som sendte låten til topps på listene. Det gjorde og gjør også min gode venn Geir, som kalte opp sin eneste datter etter drømmejenta Elenore.

Kaylan og Volman var frodigere typer enn de fikk vist i The Turtles, noe som ble tydeligere da de meldte overgang til Frank Zappas Mothers Of Invention.

Den alvorligste gjengen: Ingen var så barokke og så surrealistiske som Procol Harum.

«Groovin'» og «Happy Together» til tross, det var en annen låt som var selve storhiten sommeren 1967: «A Whiter Shade of Pale», den majestetiske debutsinglen til Procol Harum. Ingen, neppe heller tekstforfatter Keith Reid, skjønte hva den handlet om, men alle skjønte det på en måte likevel. Dette var pop som til de grader tok pulsen på tidsånden, men som samtidig hadde dype og konkrete røtter i barokkmusikken.

Samme høst kom debutalbumet.

De ga ut enda bedre album senere, men det er flotte ting også her, som «Conquistador» og «She Came In Through The Garden Fence». Kjøpte en den amerikanske utgaven av albumet, fikk en også med «A Whiter Shade Of Pale».

3. Procol Harum: Procol Harum Blant angst og beven finnes solskinn og storslagen melodiøsitet. Kanskje også den største sommerhiten i 1967, avhengig av hvilken utgave du finner.

Det dumme med debutsinglen til Procol Harum, er at den for det store publikum skulle komme til å skygge for alt de gjorde senere.

Likevel er Gary Brooker og resten av gjengen i Procol Harum det ene av disse tre bandene som skulle sette et tydelig merke i pophistorien. Ikke minst her i Norge.

ole.jacob.hoel@adresseavisen.no