Melodrama er en klassisk filmsjanger under press på kino, til fordel for tv. Fjorårets «Carol» var en usøkt moderne-klassisk utgave av arten. «Manchester by the Sea» er slett ikke noe klassisk melodrama. Snarere noe så originalt og nesten usannsynlig som et slags macho melodrama om en mann som verken er i stand til å snakke om eller takle følelsene sine.
«Manchester by the Sea» handler om helt vanlige mennesker, som en vaktmester, en hockeyspiller og en fisker. Den er et familiedrama om å takle sorg og brå død. Den utspiller seg hovedsakelig i en amerikansk småby ved kysten utenfor Boston. Og den har Casey Affleck i hans beste rolle, som en mann som sliter både med å se framover og bakover.
Les også «Dataspill er verst på kino»
Dette er den tredje spillefilmen på 16 år til manusforfatter og regissør Kenneth Lonergan. Han befester sin posisjon som en av de aller beste på finstemt filmatisk behandling av sorg og familierelasjoner i stort og smått i amerikansk film i vår tid.
De to første filmene til Lonergan var bygget rundt fantastiske kvinneroller. Laura Linney ble Oscar-nominert for «You Can Count On Me» i 2000 som alenemor og storesøster med familietragedie bak seg. Anna Paquin burde vært Oscar-nominert for «Margaret» (2011) om etterdønningen av 11. september 2001 i USA, med utgangspunkt i en bussulykke.
«Manchester by the Sea» er ganske sikkert et av de beste amerikanske relasjonsdramaene vi får se på kino i år. Den fungerer nok best om man på forhånd ikke vet så mye mer enn det som står i denne anmeldelsen. Et av særtrekkene ved filmen er bruken av flashback. Slik avsløres godt og gradvis mer av forhistorien, til gryende forståelse av hvorfor Casey Afflecks hovedperson oppfører seg som han gjør.
Han presenteres som en mutt, passiv-aggressiv mann som i starten av filmen tilkalles til hjembyen fordi hans bror er kritisk syk. Det er befriende å møte en film som så finstemt tegner karakterportrett og nennsomt bygger drama, med å sakte rulle ut bakteppe. Kamera bygger hverdagslig stemning med bilder av hus og landskap i den vesle kystbyen, mens høystemt musikk av Händel og Lesley Barber peker mot en dypere, mørkere bunn i idyllen.
Det kan diskuteres om kinoaktuelle «Min pappa Toni Erdmann» burde presenteres som en komedie, selv om den er morsom. Til å være et slags maskulint melodrama om tragedie, er «Manchester by the Sea» overraskende morsom, mest i dialog og typetegning, særlig representert ved Lucas Hedges som den 16-årig nevøen til Affleck.
Større britiske bokhandlere har gjerne en egen reol med bøker under samlebetegnelsen «Painful lives». Det største kunststykket til «Manchester by the Sea» er å lage dirrende menneskelig drama av en slik historie, uten at filmen blir søkklastet med de tunge følelsene til hovedpersonen. Tvert i mot. Det at han ikke vil snakke om det, gir sterk og god film om det som mange ikke klarer snakke om.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG