Åpningen på danske Ane Riels roman «Harpiks» lyder som følger: «Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor.» Den lover - selv om det kanskje blir en smule feil å si akkurat det - godt. Nåvel. En sjelden kontant og usminket åpningssetning som pirrer leserens

nysgjerrighet er det uansett.

For denne boka fikk Riel Glassnøkkelen for beste skandinaviske kriminalroman i 2016. Bokas hovedperson er den unge jenta Liv som vokser opp sammen med sin mor og far på en dansk øy som kalles Hodet. Hun hadde en bror, Carl, som døde da han var liten.

Moren, Maria, var en vakker, ung jente da hun ankom øya, men har med årene forandret seg til en sykelig overvektig kvinne som ikke greier å komme seg opp av senga. Faren, Jens, samler på alt av skrot, og tar datteren med på innbruddsraid, ikke minst på stedets lokale kro hvor hun greier å smette inn gjennom vinduet.

Etter at farmoren avlegger et besøk dreper Jens henne fordi han og Maria er redde for at hun skal varsle myndighetene om tilstanden på det lille småbruket deres. Etterpå melder de til politiet at Liv har har druknet, i frykt for at hun skal bli tatt fra dem.

Boka har sine sterke sider. Riel forteller historien effektivt i et nøkternt og ujålete språk, og den har tidvis en nerve ved seg, ikke minst når det gjelder familiens skjebne. Samtidig slår hun inn en del åpne dører. Moren er som hentet ut av filmen «Hva er det med Gilbert Grape,» og omgivelsene og persongalleriet låner karakteristiske trekk fra en amerikansk, gotisk sørstatsroman eller film - tenk William Faulkner ispedd litt «Piknik med døden.»

Men den største synden er overdrivelsene. Det blir effekter for effektenes skyld,

ekstremiteter som tipper over i det banale, og tematikken tatt i betraktning føler man seg som leser sjeldent særlig berørt av menneskene og deres skjebne i dette dramaet. Skal det være morsomt eller trist? Det er ikke litterært gull, alt som er nedrig.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN