Når du står ribbet tilbake, når livsløgnene er avslørt og kamuflasjeleken er over; står du da bedre rustet til å møte fremtiden, eller er alt håp ute?
Det spør George og Martha seg før teppefall, og det kan vi spørre oss, en uke før Donald Trump innsettes som USAs 45. president, og etter ferskt møte med et av de helt sentrale moderne teaterstykkene.
«Hvem er redd for Virginia Woolf» hadde urpremiere midt under John F. Kennedys korte presidentperiode. USA var i en brytningstid i 1962, og er det nå. Splittelsen i befolkningen er kanskje dypere, resignasjonen mer definitiv.
Skuffelser og forventninger forgifter ekteskapet
Likevel er møte med resignasjonen og det nådeløse ordskiftet på nachspiel hjemme hos Martha og George like overrumplende brutalt nå som da.
Det finns en rekke klassiske oppsetninger av «Hvem er redd for Virginia Woolf?» som denne kan og vil bli sammenlignet med. Mange publikummere har etablert sitt bilde av Martha og George, og det unge paret Honey og Nick som blir invitert til nachspielet fra helvete. Oppsetningen vil bli møtt med betydelig forventninger, men vil klare seg bra. Fire opplagte skuespillere bidrar til at de to og en halv timene stykket varer fosser av gårde.
En føler seg privilegert som får oppleve Trond-Ove Skrødal som George. Han briljerer ikke bare når George er på sitt mest perfide, med finstemte virkemidler spilles de mange nyansene i personligheten ut. Det er lenge siden George var ung og lovende, lenge siden han fant det bryet verdt å tenke karriere - men det gjør hans motstykke Nick. George er historiker og fortiden, Nick er biolog og fremtiden. George er hengemyra, Nick er indrefileten. Andreas Stoltenberg Granerud får vist det trønderske teaterpublikum at han kan være adskillig mer slu, innsmigrende og kantete enn i fjorårets glansrolle som Doppler. Mellom disse står Janne Kokkins dramatiske, overstyrte og kalkulerende Martha, og Mira Dyrnes Askelunds klukkende naive, cognac-gurglende Honey.
Hvem er redd for Moum Aune?
Martha og Georges ekteskap er en verbal pingpongkamp, som blir ekstra nådeløs, ekstra elegant når de to kamphanene har et publikum som de kan involvere i sine intriger.
Edward Albees dialoger er teaterhistorie i seg selv. Heldigvis stoler instruktør Marit Moum Aune hundre prosent på teksten, heldigvis har hun skuespillere og en personinstruksjon som matcher.
Scenografien står i stil: Den er tett innpå klisjeen av den klassiske sceniske akademikerleiligheten fra 50-60-tallet: sofaen, lenestolene, stereo-racken, drinkebordet, askebegrene, den gigantiske bokhyllen. Det skjenkes nye drinker, tennes nye sigaretter kontinuerlig, de verbale spissfindighetene og de gjensidige fornærmelsene florerer. Men vi aner konturene av en dreiescene, så vi skjønner vi skal videre – og rett før pause får vi konkrete antydninger om det surrealistiske helvetet, dommedagen, som venter.
Landets eldste - og yngste teater
Parallelt med at vi kommer tettere og mer brutalt inn i tomrommet i Martha og Georges samliv, bryter den visuelle realismen sammen i et brutalt og skeivt mareritt.
Måten Marit Moum Aune og Bård Lie Torgersen har iscenesatt «Hvem er redd for Virginia Woolf?» forteller den lille historien om det tragiske ekteskapet med humor, råskap, smerte og faktisk også poesi. Vi forlater aldri universitetsmiljøet, aldri historien om rektors datter kalkulerte ekteskap med den lovende akademikeren som aldri nådde sitt potensial.Slutten er rørende og sår, bak de gjensidige fornærmelsene ligger hengivenheten og skjebnefelleskapet.
Men oppsetningen åpner likevel døra for de mer overordnede perspektivene. Gjennom måten Martha og George (sannsynligvis oppkalt etter det USAs første presidentpar George og Martha Washington) leker sin brutale lek, måten de sårer og pisker hverandre til blods, måten de elsker hverandre på bunnen, måten de kamuflerer sine egentlige problemer gjennom sin private, desperate lek.
Den er tidløs smertelig fortelling om hvordan språket kan være et effektivt middel for å forhindre kommunikasjon, og en aktuell oppdatering om at situasjonen er håpløs og at vi gir oss ikke. Men jo kanskje, likevel.