De som leste «DNA» vil huske politimannen Haldur og barnepsykologen Freyja, som vi møter igjen i Yrsa Sigurdardóttirs nye roman, «Dragsug.»
I 2004 forsvinner den åtte år gamle jenta Vaka, og blir litt senere funnet voldtatt og drept. I 2016 graver man fram en tidskapsel ved en skole i Reykjavik, der det ligger brev fra skolebarn som har skrevet sine framtidsvisjoner. En i og for seg uskyldig og hyggelig aktivitet, men forholdet blir et ganske annet når det blant brevene ligger en liste med initialene til mennesker som skal tas av dage.
Ikke alt nedrig er litterært gull
Saken blir ikke mindre alvorlig når det etter hvert inntreffer hendelser som stemmer overens med brevet. Haldur, som er degradert etter hendelser som inntraff i den forrige romanen, blir etter hvert med på etterforskningen, og må håndtere sitt kompliserte forhold til Freyja, som han tidligere har hatt et svært kortvarig forhold til, nærmere bestemt én natt.
«Dragsug» er en krim av ypperste merke. Historien er spennende, og grøssende godt fortalt, måten hun skriver barn inn i handlingen på, er det få som gjør henne etter, vi glemmer jo ikke hennes klassiker «De uønskede» med det første.
Persongalleriet sitter også som støpt, hun unngår de åpenbare fellene. Haldur har sine kjennetegn vi kjenner godt fra kriminallitteraturen - konstant slitent, trøblet privatliv - men hun tværer ikke ut dette til det kjedsommelige. De framstår som mennesker man tror på, ikke bare som standard sjablongfigurer.
Kepler leverer varene igjen
Hun skriver også fram en fortelling som engasjerer, som leser blir man berørt av hendelsene, ikke minst det som ligger i fortida.
Kan man si at den er i overkant grotesk? Tja. Drapene er grusomme, muligens ligger de på grensen til hva man vil mene er sannsynlig, og her ligger romanens ørlille svakhet. Virkemidlene kunne vært noe neddempet.
Men hun lander på riktig side. Igjen. Les boka, og du vil skjønne hva jeg mener.
Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN