I år er det 50 år siden Ken Loach debuterte som spillefilmskaper. Den store britiske sosialrealisten fylte 80 i sommer. Hans siste film «Jeg, Daniel Blake» ble tildelt Gullpalmen i Cannes. En overraskende, om ikke veldig omstridt tildeling. Selv om noen av oss mener det var bedre og dristigere filmer på festivalen, er dette den sinteste og beste filmen til Ken Loach på mange år.
«Jeg, Daniel Blake» kan sees som en slags «Sykkeltyvene» (1948) for vår tid, hvor sosialklienter i kamp mot systemet står i fare for å bli frastjålet selvrespekt og muligheten til å leve et anstendig liv. Sammen med sin faste manusforfatter Paul Laverty gir Ken Loach et rystende blikk på hvordan det sosiale sikkerhetsnettet snøres sammen, med underliggende målsetting om kutt i ytelser til ressurssvake.
Les også «Ken Loach er rasende»
I England har filmen skapt en viss debatt om byråkrati og sosialhjelpsystem, men også om filmens perspektiv og agenda. Loach skildrer vanlige mennesker som overkjøres av systemet. Ikke mange filmskapere gjør det i så stor målestokk lenger. Med følelsene og brodden som ligger i historien, er «Jeg, Daniel Blake» en film som bør diskuteres, også i Norge, sett mot Nav.
Dave Jones, en standupkomiker fra Newcastle, gjør en fantastisk filmdebut i hovedrollen som en 59-årig snekker som havner på trygd etter hjerteproblemer som gjør at han ikke kan fortsette som kroppsarbeider. Han har arbeidet med hendene i 40 år, men behersker ikke data, og kveles nærmest av skjemaveldet på arbeidskontoret.
Hayley Squires spiller en ung alenemor som sliter med å få endene til å møtes og mat og bolig til seg selv om barna. Snekkeren og alenemora sliter med å henge fast på de nederste trinnene på samfunnsstigen, i en besk film som også har varme og humor, i typetegning og spredte tegn til medmenneskelighet.
Etter skuffende «Jimmy's Hall» i 2014 er «I, Daniel Blake» Loachs sinteste, vesentligste film siden «Vinden som ryster kornet» som ga ham hans første Gullpalme i 2005. Det kan innvendes at dramaet er litt skjematisk i polemikken, men det er noe rørende dickensk over historien og måten den fortelles på.
Fra arbeidskontor til matbank, i kamp for tilværelse og selvrespekt, ser filmen med menneskelig blikk på offer for system og byråkrati. Som vanlig har Loach og hans team gjort grundig research og presenterer typer og miljø vi sjelden møter i spillefilm. Det er heller ingen tvil hvor sympatien ligger.
Scenene fra sosial- og arbeidskontoret er absurd komedie med mørk, tragisk bunn. Den hjertesyke snekkeren tvinges til å søke på jobber han ikke kan ta, for ikke å miste retten til trygd. Med manglende IT-kompetanse og en saksbehandler som overprøve hans lege, vikles han inn i et byråkratisk ingenmannsland. Til grotesk bilde på en velferdsstat i ferd med å trekke opp stigen for noen av de mest utsatte.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG