En lekker spansk en

Noveller av Alice Munro til film av Pedro Almodóvar preges mer av han enn henne, i lekkert melodrama.

Mor og datter: Adriana Ugarte(t.h) som den yngre utgaven av Julieta, mens hun fortsatt hadde kontakt med datteren, spilt av Blanca Parés Foto: Another World Entertainment Norway AS

Saken oppdateres.

Den 21. spillefilmen til Pedro Almodóvar fikk noe blandet mottagelse under filmfestivalen i Cannes i fjor. Heldigvis er den langt bedre enn hans forrige film, flykomedien «Amorøse Passasjerer» (2013) som er blant de aller verste filmene den spanske 66-åringen har begått.

«Julieta» ligner mer på klassisk Almodóvar, med sterke kvinneroller i en mor-og-datter-historie som er så elegant fargelagt og fortalt at den tåler å sees mange ganger. Samtidig gjør elegansen og lettheten i stil, farger og regi at filmen kan virke mer overfladisk enn de såre og vonde følelsene i dramaet helt har godt av.

Les også ameldelsen av «Jeg, Daniel Blake»

Filmen er basert på tre noveller av Alice Munro fra samlingen «Runaway». Handlingen er flyttet til Spania og malt med Almodóvars farger og filmspråk. Helheten ligger langt nærmere Almodóvars uttrykk og univers enn nobelprisvinner Munros kresne novellekunst.

Over et langt tidsspenn, med tilbakeblikk på fortiden, fortelles historien om en kvinne i 50-åra som ikke har fortalt sin nye kjæreste om sin fortid eller sin datter, som hun har mistet kontakten med.

Emma Suárez er flott som den voksne utgaven av Julieta, som har et stort, lukket sår, i savn av datteren. Suárez spilte i flere av 90-tallsfilmene til Julio Medem, men bærer godt hos en aldrende Almodóvar. «Julieta» er blant de vakreste filmene til Almodóvar. Litt for pyntelig til å nærme seg hans aller beste, men god nok til at den kan anbefales.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av den gode grøsseren «Split»

Gikk du glipp av disse?