Selvvalgt mutisme, taushet, er en reaksjon barn kan gå inn i under svært vanskelige familieforhold. En indre sperre, en angstlidelse som gjør det umulig å kommunisere. Ellen ber til Gud om at den farlige, forfyllede faren må død og han dør. Den noen år eldre broren som spikrer igjen døra til rommet sitt og pisser på flasker han tømmer ut om natten, bruker Ellen som slave og fysisk utageringspunkt: "Jeg fikk være med å leke hvis han fikk trekke av meg neglene". Moren er en fetert skuespiller på Dramaten i Stockholm, som aksepterer tausheten til datteren. Ellen beundrer og elsker sin mor grenseløst, morsbundet som hun er, selv når moren tar med seg sine unge elskere hjem og flytter oppmerksomheten bort fra datteren.
Men moren, selv i sin uimotståelige prakt, er ikke helt i orden hun heller. Hennes mantra "vi er en lys familie", virker mer som en bedøvende injeksjon i en infisert familiebyll. I den enorme leiligheten spilles det hockey og en skateboardrampe er bygd opp mot bokhyllen, den gang Ellen hadde venner og før hun sluttet å snakke. Nå er skoleverk og barnevern inne i bildet, men med morens overtalelser og sjarm utsettes tiltak. Broren viser glimt av friskhet og tar med seg en kjæreste hjem til rommet han isolerer seg med sin musikk. For en kort stund.
Det er en gripende og skremmende roman forfatteren har skrevet; glassklar, øm, nifs og hard. Et familiedrama jeg ikke kan huske å ha lest i så sterke beskrivelser om hverdagens galskap. Portrettet av Ellen er mektig og sårt og gjennom hennes øyne får historien en troverdighet som isner i blodårene. Tittelen på romanen, "Velkommen til Amerika", viser moren i en rolle på scenen som en fallen, skallet frihetsgudinne uten fakkel og med speilskår stukket inn i pannen. Kanskje det sanne bildet på en mor som ikke kan være en mor for sine barn.
