En fortelling om en anorektisk jente som avslutter med «Jeg har gitt opp», kan fort bli i mørkeste laget. Men «Evig søndag» er fint balansert teater.

Og ettersom forfatteren bak ordene spretter opp og tar imot applaus på premierekvelden, vet vi jo at det har gått fint med henne, etter både denne og andre nedturer.

«Evig søndag» av Linnéa Myhre ligger svært tett mot selvbiografien, men er skrevet med så presis innsikt og observasjonsevne at det vel så mye er et generasjonsportrett.

Det er en fin tekst som blander det allmenne med det spesifikke, de banale tankene med de originale observasjonene, maktesløsheten med hatet, desperasjonen med selvironien. Det som finnes av humor er bekmørk. Hun regisserer sitt liv, elsker og hater rollen som sinnablogger og livet på internett. Hun er forbannet på alle, og aller mest seg selv.

Hun er svært knyttet til, og veldig glad i sin mor, men har vanskelig for å vise henne det. Men hun klarer å formidle hvor skuffet hun er over farens manglende tilstedeværelse i livet.

Instruktør Trine Wiggen har valgt ut og bearbeidet teksten, som igjen blir formidlet i all hovedsak av Lina Hindrum som Linnéa. En time og et kvarter pakket med tekst, ladet med følelser. Det er litt av en jobb å formidle dette på en troverdig og dynamisk måte. Men det fikser Hindrum med glans, Linnéa er en person vi tror på, blir glad i – selv om vi ikke alltid skjønner logikken i hennes humørsvingninger.

Det er en tett og personlig tekst som er utgangspunktet, og stemningen er også intim i Studioscenen. En kvadratisk scene, en slags verbal boksering, med publikum på alle fire sider. Hindrum må henvende seg til en publikumsside i gangen, og vende ryggen mot andre, men så blir handlingen i tillegg formidlet via kamera til fire storskjermer. Det er en renskåret og flott scenografi, som står godt til den digitale arenaen hovedpersonen boltrer seg i.

I teater består blir som regel handlingen skapt av at noe skjer mellom personer. «Evig søndag» er noe annet, her forteller Lina Hindrum (Linnéa) hva hun gjør, i stedet for å gjøre det. Men det er ikke noe rent fortellerteater heller, for deler av fortellingen blir formidlet gjennom dialog. Øyvind Brandtzæg fremstiller de andre rollene i stykket, ymse bidragsytere i kommentarfeltene, arbeidsgivere, potensielle arbeidsgiver, Linnéas mor og aller mest Linnéas viktigste samtalepartner, psykiateren Finn – en mann et eller annet sted i det uinteressante aldersspekteret 30 til 60, men veldig fin til sitt bruk.

Brandtzæg spiller også gitar, og synger både Britney Spears «Overprotected» og Spice Girls' «Who Do You Think You Are» som om de skulle vært Johnny Cash-låter. Brandtzæg er en kul ingrediens i stykket. Proff så det holder, også da dressbuksa spjæret tidlig i premiereforestillingen lørdag kveld.

Pustehull av poesi og humor trengs i en forestilling som dette, men selve grunnteksten er også avbalansert og fin. Og poetisk. Som da Linnéa finner en årsak til å ikke avslutte livet. «Jeg har jo undulaten min, jeg kan ikke forlate den.»

For all del, det er alvor – og det blir gradvis mer alvor i løpet av handlingen, etter hvert som Linnéa styrer mot personlig rekord i antall nedslankede kilo.

Det meste er godt løst, rent bortsett fra at det er en vel stor dose tekst å forholde seg til for publikum. Stykket hadde kunne blitt enda mer intenst og dynamisk med mindre tekst, flere pusterom.