Familietreet til den svenske popmusikeren Timbuktu, eller Jason som døpenavnet hans er, har uvanlig lange greiner som strekker seg over flere kontinent. Begge foreldrene er amerikanere, på morssiden tyske og slovenske emigranter, mens på farssiden er de etterkommere av afrikanske slaver med innslag av cherokee. Så her er det mye spennende å velge i, men ikke overraskende blir det farens linje han tar fatt i.
Selv om han har et nært forhold til begge sine foreldre er det først og fremst faren som definerer det Jason er. Enda han har bodd i Sverige nesten hele sitt liv, så gjør det mørke håret og huden han har arvet fra faren, at han alltid stikker seg ut i mengden av blonde medborgere. Jasons forhold til faren er kjærlighetsfylt og samtidig vanskelig. Når de møtes klarer de ikke å la være å krangle. Pappas forsøk på kunnskapsoverføring er blandet med sterke følelser, for Jason høres det ofte ut som anklager, anklager han ikke helt kan skjønne. Ønsket om å finne ut av sin familiehistorie handler også om å forstå mer av faren, hvordan ble han slik han ble, og hvor har han alle disse bebreidelsene fra?
Ble utsatt for rasistisk vold i Trondheim
Med mange år bak seg som forfatter av egne musikktekster er ikke Timbuktu noen vanlig debutant, men det merkes godt at dette er et uvant format for ham. Beretningen er ujevn, og det blir en del gjentagelser, både i samtalene han gjengir og i personene han skildrer.
Den politiske bevisstheten som ligger i bunnen av hans raptekster kommer naturlig nok også til uttrykk i hans familiekrønike, og spørsmålene han stiller seg underveis er brennaktuelle. Rasisme som sådan er tankegods som hører til på historiens skraphaug, men like forbannet viser det seg at den lever i beste velgående. Forfatteren beskriver godt hvordan dette har lagt føringer for livet hans, uten at han går i dybden med sine refleksjoner.
En ordsmed og entertainer gjestet Steinkjer
På en måte er det som han ikke helt har tenkt ferdig, og som leser kunne jeg ønsket meg et større spenn i tankene forfatteren gjør seg. Boka oppleves som et svært personlig prosjekt, sjarmerende uferdig og tankevekkende.
Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ