Den styrtrike David Bateman er på vei hjem fra feriestedet sitt ved Martha's Vineyard, med sin kone og to små barn.

Sammen med dem i privatflyet finner vi et vennepar fra samme sosiale lag, en sikkerhetsvakt, kabinpersonalet og en tilfeldig passasjer. Denne turen går ikke som planlagt, flyet styrter i havet og bare noen få av passasjerene overlever. I tiden som følger mangler det ikke på teorier i pressen om hva som kan ha skjedd. Var flystyrten en terroraksjon rettet mot Bateman eller en av de andre om bord? Og denne ukjente kunstmaleren Scott, hvem er han og hvordan havnet han i dette selskapet? Mens pressen venter på resultatene av havarikommisjonens etterforskning plukker de livene til passasjerene ifra hverandre, og setter dem sammen igjen til det ugjenkjennelige.

Det er ingen voldsomme litterære ambisjoner i Hawleys fortelling. Språket er så dagligdags at det nesten virker litt flatt, og i persongalleriet er det egentlig ingen som stikker seg nevneverdig ut. Men allikevel fungerer fortellingen svært godt, for her er det spenningslinja som gjelder, alle andre hensyn må vike. Gjennom hopp fram og tilbake i tid avsløres sakte sammenhengene som leder fram til flyulykken, og det som skildres foregår nesten bare på det ytre plan. På en måte er den mer som en dreiebok enn en roman; jeg kan ikke huske sist gang jeg leste en bok som var så lik en film i utførelsen.

På tross av de mange tidsmarkørene underveis oppleves fortellingen som nokså tidløs. Beskrivelsen av pressen og den lumre produksjon av nyheter kunne like gjerne vært hentet fra 70-tallet, likedan hvordan mistanken om terror bryter seg inn i alle sammenhenger. Uten å ha en spiss politisk agenda setter forfatteren inn stikkene der de skal. Det er ikke meningen vi skal bli rystet av umoralen, men allikevel holder vi med den fattige kunstneren Scott og den rettskafne havarigranskeren Gus.

«De som faller» er ikke en bok man leser mer enn en gang. Den er en effektiv underholdningsmaskin, stramt komponert og som holder stilen til nest sist side er snudd.

Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ