Mye sies om flyktningene fra sør. Horder av lykkejegere. Økonomiske opportunister. En uuttalt plan om å invadere Europa og forvandle det til et middelaldersk kalifat.

Symptomene på konspirasjonsparanoia hoper seg opp. Dette har Alessandro Leogrande satt seg fore å rydde opp i.

Han har reist rundt i Afrika, Midtøsten, og i hjemlandet Italia, og snakket med enkeltmenneskene som utgjør «flyktningstrømmen». Ikke minst avdekker han det historiske bakteppet som er nødvendig å vite noe om for å ha en kvalifisert mening om fenomenet.

At kolonitiden er skyld i Den tredje verdens ulykke er sagt så ofte at påstanden har mistet kraft og innhold. For skal ikke disse landene før eller siden ta ansvar for egen eksistens?

En samtalepartner fra Kamerun sier: «Desse reisene er ei følgje av den italienske kolonitida, endå den tok slutt for mange år sidan.»

Hvorfor?

«Fordi, til skilnad frå Vest-Afrika, der det var tyskarar og franskmenn, var det ingen stat igjen etter italienarane. Tragediane på Afrikas horn oppstod i det institusjonelle tomrommet som blei skapt i Somalia og Eritrea. Den feilslåtte avkoloniseringa, dei nye diktatura, totalitarismen - det er her masse-emigrasjonen blir skapt.»

Det eneste kolonimakten etterlot seg var konsentrasjonsleire og språk. Rester av dette språket konfronteres dagens internerte med i navnene på torturmetodene de utsettes for.

Forfatteren følger migrasjonsrutene fra Eritrea gjennom Sahara. Noen ender i Sinai, hvor mange blir ofre for organhandel. Noen ender der de startet, i en konsentrasjonsleir i ørkenen. Noen i et havari nattetid. Grensa er flytende.

Leograndes bok synliggjør blodsporet som renner fra Iraks anarki, Libyas, Syrias, Afghanistans, og til slutt flyter ut i Middelhavet. Han innvier oss i de kriminelle nettverkene som profitterer på katastrofen, og påviser hvordan pengestrømmen i mange tilfeller fører tilbake til myndighetene i landene flyktningene rømmer fra.

Og han introduserer oss for migranter i alle aldre. Ingen av dem er lykkejegere.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR