Psevdonymet Elena Ferrante er blant verdenslitteraturens heteste navn gjennom den såkalte «Napoli-kvartetten». Denne boka er noe helt annet.
Og likevel mer av det samme. For en viktig del av prosjektet med de fire bøkene om vennskapet mellom Elena og Lila var å forske i kvinners livsvilkår i Italia etter andre verdenskrig og frem til i dag.
Les også vår anmeldelse av «Det tapte barnet»
Dette prosjektet videreføres i «Svikne dagar», historien om Olga, som blir sittende alene med to barn og en schæferhund etter at hennes mann gjennom tolv år «plutselig» en dag forlater henne.
I tillegg til familien på fire (fem med hunden Otto) er de aktive aktører i romanen en i utgangspunktet heslig nabo, en engasjert venninne og en yngre, kvinnelig rival; og historien foregår gjennom noen måneder. Altså en stor kontrast til tidsspennet, det ekstreme persongalleriet og den episke, nærmeste populærlitterære fortellerformen i Napoli-bøkene.
Olga er også en langt mer stillfaren og mindre proaktiv kvinne enn Elena og Lila. Olga mister selve livsfundamentet når hennes kjære en dag bare stikker. Hun har ikke hatt så stort ansvar i familien i utgangspunktet, når hun blir alene faller alt gradvis fra hverandre.
Ferrantes historie blir TV-drama
Ibsens Nora bare gikk, Ferrantes Olga bare blir. Men hun svikter sine barn, hun svikter seg selv -–og Ferrante dukker på nytt inn i et kvinne-tabu: Er det lov, om så bare i korte glimt, å ikke like sine barn?
Olga går helt ned i kjelleren, og vel så det. Det er en sekvens i denne boka, da alt er så for jævlig og ingen ting tyder på at det kan bli bedre, der jeg nærmest måtte tvinge meg til å lese videre. Jeg følte det umoralsk å skulle bevitne forfallet til den stakkars kvinnen på så nært hold.
Hun sa opp jobben for å oversette Ferrante
Men så går det seg altså til, såpass har jeg lyst til å røpe. Den sviktede blir, mot alle odds, den sterke.
Boka er skrevet rett og konkret frem, som vi er blitt vant til med FFerrante Og alt romanen inneholder, alt som skjer, nærmest ned til den minste detalj, får sin relevans, sin betydning senere i denne stillfarne men rasende, romanen.