Det er i ferd med å bli etablert en ganske stor subsjanger av norske politiromaner, nemlig spenningsbøker skrevet av folk som selv jobber, eller har gjort det, innenfor politiet.

Jørn Lier Horst er selve superstjernen i sjangeren, Hanne Kristin Rohde er en annen velkjent representant for standen.

Jeg vet ikke om jeg generelt er så begeistret for disse bøkene, som gjerne enten ender opp som for grå (for realistiske) eller for søkte (for urealistiske). Kanskje politifolk, tross nærhet til stoffet, har problemer med å finne den velfungerende blandingen av realisme og eventyr?

Terje Bjøranger er noe annet. Han jobber fortsatt i Kripos, har bakgrunn fra utlendingsdivisjonen i Romerike, har jobbet med tvangsekteskap og æresrelatert vold. Så han har greie på ting, i tillegg til at han kan å fortelle.

Han debuterte i 2010, og har brukt god tid på oppfølgeren. Det bærer «Barcode» preg av.

Selve relevansen i tittelen på boka blir først et tema helt mot slutten, og er blant de mest originale innslagene i dette plottet.

Men det er ikke først og fremst originaliteten som er denne historiens styrke. Verken i språk, karakterer eller plott. Det er mer soliditeten, det gjennomtenkte og troverdige i en historie som bygger seg møysommelig opp, side for side, til leseren er hektet.

Det er en type historie vi er blitt presentert for mange ganger i de siste årene. Den ene fortellerstemmen er Kamile, som vi følger fra utgangspunktet i Ukraina, via smugling gjennom Europa, frem til en «bedre fremtid» i Norge, der hun ender som prostituert kontrollert av en kynisk bande.

Vi presenteres for den mørke siden av Oslo, med prostitusjon, narkotika, internasjonale forbrytersyndikater, og for en iherdig politietterforsker Charlie Robertsen, som har sine problemer både innenfor og utenfor yrket, med kjærlighet og disiplin.

Oppskriften er velkjent, men her er beviset på at det fortsatt går an å få til en overbevisende historie med nok eventyr i seg til at en blir fenget.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL