Se billedgalleriet fra Øystein Dolmens liv her

Han liker egentlig ikke å bli intervjuet når han ikke har gjort noe spesielt. Å ha bursdag er jo en årlig foreteelse. Men Dolmen har noe han vil snakke om:

– Pubertetskrisa er hormonell og har en naturlig biologisk forklaring. Den er til å forstå. Men 40-årskrisa er bare en juksekrise. Man kjøper seg diger motorsykkel bare for å vise kona at dyre vesker og moteundertøy ikke er alt i livet. Men 70-årskrisa er mye verre, bare tenk på dette: Man får statspensjon, men jobber mer enn noensinne. Alle jeg kjenner på 70 jobber like mye, eller mer enn de gjorde før, sier Dolmen, og illustrerer travelheten:

Han har spart på 30 årganger av Donald Duck. Planen var pløye gjennom dem når han ble pensjonist. Men gjør han det?

– Nei, jeg er ute å holder foredrag, tegner og har utstillinger på galleri eller spiller. Nå har jeg plassert Donald på dass for å kunne lese dem mens jeg er like yrkesaktiv som før. For jeg har selvsagt aldri vært så energisk og arbeidsfør som nå! humrer Dolmen.

Og føyer til:

– Men jeg lurer meg selv. Jeg tror jeg går så ofte på dass for å lese Donald. Men innerst inne vet jeg at jeg renner på dass fordi jeg renne på dass hele tiden, fordi det er det pensjonister – uten å være blærete – gjør og må gjøre.

Øystein Dolmen avduket et nytt veggmaleri på Kvinne-barn-senteret ved St. Olavs Hospital i januar 2015.

Sure 70-åringer

70-årskrisa er ussel dyrking av selvbedrag og dermed den nedrigste av alle livskriser, konkluderer Dolmen:

– Vi tror vi må stønne ekstra høyt når vi reiser oss fra godstolen for riktig å la magemusklene få kjørt seg. Sannheten er at vi kommer oss ikke opp av stolen uten å stønne høyt. Og magemuskler har vi ikke lenger.

70-åringene blir også surere, mener Dolmen, selv når de får honnørbillett på buss og tog.

– Og vi blir forbanna når det en sjelden gang ikke er honnørbillett, som på flybussen. Dessuten blir vi drittsure når konduktøren ikke forlanger å få se legitimasjon. Ser vi gamle ut?

– Bortsett fra at fysikken er litt annerledes, er det stor forskjell på 20-åringen Øystein Dolmen og dagens utgave?

– Problemet mitt er at jeg er så barnslig at jeg ikke merker noe til det.

– Og det har jo også blitt din levevei?

– Ja, er det ikke meningen med livet å ha det artig? Jeg har ingen andre enn meg selv jeg representerer og kan si akkurat hva jeg vil. Det er utrolig behagelig.

Lærte joik

Tidligere denne måneden fikk tv-seerne se hvordan det gikk da Dolmen skulle lære seg joik i programserien «Muitte mu – Husk meg». Denne uka var han tilbake i Karasjok for å være med på NRK Sápmis prateprogram «Studio Sápmi».

– Det er en fantastisk landsdel. Å få det innblikket i den samiske kulturen gjør det ekstra interessant å følge med på debattene om kraftledninger og utbygginger i naturen. Vi har et ansvar for urbefolkningen vår. Og jeg må si at samejubileet i Trondheim er noe av det fineste jeg noen gang har sett i Trondheim, det slår VM på ski i 1997.

Han synes det er nok virak om egen person, med utstillingsåpninger og premierefester. Det har vært mye de siste årene. Derfor har han har ingen planer om å feire dagen, selv om noen av kameratene hans er sure for det. Men datteren og «kaillen» hennes kommer på besøk i huset i Trolla.

– Også har jeg et barnebarn, sier Dolmen.

– Men det er en hund. Jeg har sagt at jeg heller ville treffe den enn dem. Men de ville ikke ha med «Matilde» på søndag, så da kan det egentlig være det samme, flirer han.

Øystein Dolmen, Anne B. Ragde, Per Egil Hegge og Eli Rygg signerte bøker hos Ark Bruun i Trondheim før jul i 2015.

Sure bergensere

Han har levd av å være kreativ, og er fortsatt i full sving. Kanskje burde han hive seg rundt med en jobbsøknad til Kreativt Norge-kontoret som nå etableres i Trondheim?

– Trondheim har så mange kreative folk fra før, så vi må heller inspirere dem som jobber der til å være like kreative som vi er. Men de skulle bare visst hvilke bestikkelser og samtaler på bakrommet som ligger bak å få kontoret hit, ler Dolmen, med et nikk til debatten rundt plasseringen av Kulturrådets nye regionkontor.

– Ja, bergenserne er litt sure nå?

– Da har vi gjort noe riktig. Det er jo livsoppgaven vår – å gjøre bergenserne sure.

Kosmoramas Kanonpris for beste filmmusikk gikk til Kåre Vestrheim, Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen. Vestrheim og Dolmen tok imot prisen.

– Det var jo litt det handler om i Knutsen og Ludvigsen-filmen også?

– Ja, men den fikk veldig god mottagelse i Bergen. Bare du snakker nok om bergenserne er de fornøyd. Og de har et mye mer åpent sinn enn oss her i Trøndelag, mener Dolmen.

Han jobber for øyeblikket med manus til oppfølgeren til «Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin». Filmen ble en stor publikumssuksess og ble værende på kinolerretet i et helt år før den ble tatt av plakaten i fjor høst.

– Det er bare tull

Det er snart sju år siden Gustav Lorentzen døde. Om han hadde levd ville han rundet 70 i september i år. Kompanjongen, som han ga ut fem album med og vant to spellemannpriser sammen med, er fortsatt med i tankene når Øystein Dolmen jobber med nye prosjekter.

– Vi jobba så tett over så mange år og når jeg skriver på den nye filmen er det som om han fortsatt er med. Vi snakkes ikke på telefonen, men jeg vet hvordan de samtalene ville gått.Det var så mye vi opplevde sammen, bare vi to, som jeg ikke har noen andre å snakke med om. Jeg får mange spørsmål om jeg ikke kan opptre som Knutsen og Ludvigsen. Men det går ikke å være bare én i en duo. Det vi hadde sammen var så spesielt.

– David Crosby sa en gang at det bare vil være noen få sanger som står igjen etter dem om 100 år. Hva tror du vil stå igjen av deres arbeid?

– Med for eksempel «Dum og deilig» og «Grevling i taket» tror jeg egentlig ikke det handler om at ettertiden vil synes at sangene er så spesielle. Det handler at sangene og universet blir viktige for folk fordi de fikk et sterkt forhold til dem som barn. Vi har vært heldige med foreldre som har indoktrinert sangene våre til sine barn, og det ser vi skjer igjen nå. Da vi begynte representerte vi et slags opprør i en litt gammeldags og pedagogisk barneoppdragelse. Nå er jo alt opprør, og de veggene vi slo inn, er ikke der lenger. Jeg tenker ikke så mye på hva som skjer i framtida. Men får jeg bidra med litt tull og tøys tror jeg den blir fin.

Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen i 2003.