Smarte, grublende og sårbare Kenneth vokser opp med tannlegefar og pillemor og søsteren Jenny som hadde blitt «pult av morfaren sin hele vinteren». Det finnes ei mormor også, som bor på loftet: «Hun ser ut som noe som har blitt skylt opp på land etter århundrer i havet. Håret er tørket tang, huden dekket av skarpe rur, øynene er gjemt bak lag med alger. Bare den  fuktige lille munnen røper liv».

Eikehaug eier et originalt og spenstig språk med ville påfunn, uten at det blir for sært. Kenneth sliter med skeivheten og da det blir klint opp i store bokstaver på veggen til Skien kino at Kenneth er homo, må han vekk.

Romanens store beholdning er tiden i New York, der Kenneth får plass på Columbia University i kreativ skriving, i klassen med en rekke ambisiøse wannabees, der skuespilleren James Franco

(Spiderman-filmene bl.a.) blir en rastløs kompis i et miljø som gjør denne leser drømmende og diggende, og midt i boken dukker også Siri Hustvedt og Paul Auster opp. De finner Kenneth bak noen søppelspann etter ei natt med børst og dop. Han blir med dem hjem og får kreativ pleie.

Boken har fire deler som forløper seg fra 1995 til 2014. Alle delene er på rundt hundre sider. I den siste delen, da Kenneth har snudd nesen hjemover med den svarte poeten og klassekameraten Freddie ved sin side, begynner denne herlige historien å butte.

De friske observasjonene, de presise tidskolorittene og den skriveglade leken er borte, det er som om forfatteren ikke finner nok energi til å holde det gående. Tråder som skulle vært knyttet blir liggende løse, landingen av hele romanprosjektet blir utydelig. Opprøret med å ta med den afroamerikanske kjæresten hjem fisles ut i en, bokstavelig talt, oppstipert slutt.

Jeg velger å se det som en dårlig redaktørjobb i forlaget, for de tre hundre første sidene er en litterær fest, som med litt aktiv korrigering kunne holdt hele veien ut.

Anmeldt av STEIN ROLL