En tom scene i Olavshallen. Det er bekmørkt, og surret fra de svartkledde publikummerne dør sakte ut. Det høres kraftige og taktfaste trommeslag fra de overdimensjonerte høyttalerne. BAM, BAM, BAM. Nå blir også en synth tatt i bruk, men fortsatt er det ingen å se på scenen. Musikken ligner den du finner i en Ringenes Herre film, men Gandalf eller Legolas er ikke i Trondheims storstue denne mandagen. Og hvor er orkene og den slemme trollmann Saruman? Plutselig trer fire skikkelser ut av det svarte mørket. Lyskasterne slås på, publikum brøler og klapper, mens de fire mennene gjør sin entre.

Det amerikanske progmetalbandet Dream Theater starter sitt norgesbesøk i Trondheim. Etter to konserter i Olavshallen bærer det videre til Kristiansand og Stavanger, senere Storbritannia og resten av Vest-Europa. Bandet, som mest av alt minner om en krysning mellom 80-talls rock, prog og metall, er kjent for sine sterke tekniske musikkferdigheter, noe som kommer tydelig til uttrykk under konserten i Olavshallen.

Alle instrumentene låter perfekt, for perfekt. Så perfekt, så glatt, at det blir sjelløst. Orkesteret har ingen egenart, og det skyldes ikke bare det instrumentale. Vokalen til frontfigur James LaBrie er skremmende anonym og slapp. Den minner om stemmen til en person som har kvalifisert seg til åttendedelsfinalen i Idol. Der hvor vokalisten fungerer best er i den balladeaktige låten «The Bigger Picture»- en låt som er mer listepop ala Espen Lind enn metall.

Ellers er det skremmende lite variasjon mellom låtene. Trommisen sitter bak ett stillas av trommer, plastrør og cymbaler, men det avanserte utstyret hindrer ikke konserten i å bli en ensartet, sammenhengende grøt. Når bassist John Myung plutselig blir alene på scenen, mens hans spiller en monoton melodi på bassen sin, blir konserten for alvor synonymt med sovemedisin.

Men, det skal sies. Publikum virker dedikert. De klapper, hoier og brøler. Et engasjement som kanskje forsterkes etter noen pils i baren. Publikum blir riktignok mest gira når bandet spiller Metallica-låten «Enter Sandman». Og kanskje publikum heller kunne tenke seg å se Metallica. Kanskje er Dream Theater bare et andrevalg.

Alt i alt blir konserten en oppvisning i god musikkteknikk, men de følelsene, den lekenheten og den originaliteten som gjør at et band er verdt å høre på er ikke-eksisterende. Dette er ikke musikere, men musikkingeniører.