Det er mye å la seg begeistre av i årets mest Oscar-nominerte film. «La La Land» er imponerende godt gjennomført hyllest til klassiske filmmusikaler, kanskje særlig de fargesprakende 50- og 60-tallsutgavene, av filmskapere som Jacques Demy, Vincente Minnelli og Gene Kelly.
Det er laget både bedre og viktigere amerikanske filmer det siste året. 14 Oscar-nominasjoner til «La La Land» sier nok mest om hvor godt filmen hyller Los Angeles, Hollywood og drømmen om selvrealisering og suksess. Det forklarer delvis at filmen er tidenes mest Oscar-nominerte, ved siden av «All About Eve» (1959) og «Titanic» (1997).
Det vil ikke være overraskende om «La La Land» mandag morgen står som årets største Oscar-vinner. For å bli tidenes Oscar-vinner må den sanke mer enn 11 priser. Det virker langt mindre sannsynlig. Det er likevel mye verdt å feire ved en film og en filmskaper som skiller seg ut i mengden.
Åpningsscenen på «La La Land» er en strålende introduksjon til film som medium og til filmmusikalens potensial som godt orkestrert virkelighetsflukt. Med utgangspunkt i en bilkø i Los Angeles, introduseres vi for Ryan Gosling og Emma Stones rollefigurer, ypperlig formidlet av den svenske fotografen Linus Sandgren.
Les også anmeldelsen av Oscar-nominerte «Manchester By The Sea»
Gosling spiller barpianist og lidenskapelig jazzelsker overkvalifisert for de fleste jobbene han er innom. Stone er aspirerende skuespiller og dramatiker, inntil videre i hektisk runddans mellom auditions, med jobb på kaffebar i ryggen. To unge mennesker i motgang i showbiz, like før punktet hvor drømmer avgår ved døden.
Enkelte amerikanske anmeldere har hengt seg opp i at Stone og Gosling ikke framstår som sangere eller dansere på øverste musikal-hylle. For meg gir deres noe upolerte uttrykk tvert imot filmen og musikken ekstra liv og nerve. Det trengs, i en film som ellers er så full av nostalgi og pastisj at det kunne blitt for mye av det pene.
Den 32-årige regissøren Damien Chazelle er med dette Hollywoods heteste filmskaper under 35. Hans forrige film, eminente «Whiplash» (2014) om en ung jazz-trommis, fikk fem Oscar-nominasjoner og tre priser. Her utvider han lerretet og fargeskrinet, med en underliggende felles motor det er lett å undervurdere i etterpåklokskap om hvor opplagt suksessen til «La La Land» er.
En musikal rundt en ung mann som er lidenskapelig elsker av ren jazzmusikk, låt neppe som 2017s bredeste filmkort for ett år siden. De to siste filmene til Chazelle dirrer av kjærlighet til gammel jazzmusikk. For å illustrere hvor lavt Ryan Goslings tangentmann lar seg synke, får vi i en herlig scene se ham tolke a-has «Take On Me» som taffelmusikk.
Emma Stone har knapt vært bedre på film. Ryan Gosling er ikke dårlig han heller. «La La Land» er en nostalgisk retrotrip. Som det er den så smittende spilt og gjort at det er en fryd å bli med på ferden og drømmen. Fra noe så smalt som jazzklubb og soloteater til stor, prisverdig film.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG